House Doctor Journal Moments 2013

"Ei mi God!" som lille w pleier å si når noe virkelig skal understrekes; Er det bare meg som ikke har sett bildene fra den nye House Doctor katalogen før nå (!?)

Julegaveønskeliste kommer her som følger:

Alle bilder fra "The House Doctor Journal Moments 2013"

Høstmodus

Det er søndag, det er fridag, det er lyst ute, og jeg har hatt noen timer for meg selv i dag. Kan bli blogginnlegg av slikt!

Begynner å komme i ordentlig høstmodus kjenner jeg. Ser det i grunn rundt meg også. Om høsten kommer nemlig alltid samme behov snikende - behovet for å lune det til hjemme; gjøre det litt mørkere og mykere og glamme ting litt opp. Lurer på om M i det hele tatt legger merke til det. At det plutselig står en ny vase her og der..

... eller en ny finfin skinnpute i stolen..

.. at sofaen ser hakket mer discokule ut..

..eller at det stadig står en ny liten lykt eller vase eller dings på fatene rundt omkring.

Jeg tror kanskje han gjør det. Men at han i et rent overlevelses-instinkt ignorer så godt han kan. Smart mann:)

Det er same story hvert år. Ny årstid. Nye impulser. I år liker jeg best en salig blanding av gull, sølv og kobber. Rart det der hvordan jeg begynte å synes kobber var så innmari fint akkurat samtidig med at det ble poppis. Man tror man er så individuell og kul, men så er man jo som vanlig bare et stakkars flokkdyr det går ti av på dusinet. Bæ!

Skinn i oak har jeg likt lenge, men nå på høsten kommer det enda mer til sin rett. Ms ting ved siden av sengen er selvfølgelig rot. Denne derimot er laangt innenfor. Finfin pynt og helt på sin plass.

Et nytt Kate-bilde har også kommet opp i gangen. Har litt girl crush på henne altså. Også går jo fargene i oak og kobber. M har ikke kommentert dette bildet heller, men jeg mistenker at han ikke synes det er det verste man kan ha på veggen. Og så lenge det andre bildet vi har av Kate involverer nipples i storformat, er det kanskje en definert strategi å bare la temaet ligge og ikke gjøre annet enn å undertrykke de mest fårete glisene når han går forbi knoppene:) 

Nå regner det og det er i grunn helt greit. Har vært så mye ute de siste helgene og gjort så mye, så med litt regn kan vi tenne lys og bare kose oss inne med good samvittighet. Fint det og.

Ha en finfin søndag!

Dobbel terrassedør - endelig:)

Noen som husker maset mitt om den gamle terrassedøren jeg hadde så lyst til å bytte ut..

.. som, spesielt etter at jeg først fikk doble dører på hjernen, nærmest fortonte seg som et øørlite hull i veggen.

Tadaaa! Vips kom naturen og lyset inn i stuen, og jeg finner det nærmest umulig å ikke glise litt fårete når jeg kikker bort på det nye vidunderet.

: D

En nydelig søndag går forøvrig mot slutten, og vi har tilbragt den ute i skogen som så mange andre søndager denne høsten. Årets fineste årstid fortjener å nytes og jeg er ganske flink til å gjøre akkurat det. Godt å roe ned i helgene når turboknappen holdes inne resten av uken.

Nok pc. Nå venter mann og film. Lett valg:)

Høst

Hei igjen! Long time no see:)

Har nesten glemt hvordan man gjør dette jeg. Løp rundt og knipset noen bilder i går ettermiddag, la de inn på pc'en i går kveld og her sitter jeg nå da - med en haug nye bilder og ikke et eneste ord som har lyst til å trille ut. Ikke noe særlig godt tegn for en som nettopp bestemte seg for å prøve å gi bloggen sin CPR.

Hm, første steg i denne livredningsprosessen tror jeg må være en aldri så liten selvdiagnose. Bloggen min var vel opprinnelig en interiørblogg, og jeg liker jo fortsatt interiør. Jeg brenner bare ikke for det akkurat nå. Jeg brenner for Marie og William og for den voldsomme kjærligheten jeg kjenner ovenfor dem. De vokser så fort og har fått et så spesielt samspill seg imellom, at jeg går rundt og føler meg litt ør av takknemlighet over å få ha de i livet mitt. Jeg føler jeg låner de litt nå mens de er små, og jeg vet jo at de vil løsrive seg mer når de blir større. Men enn så lenge nyter jeg hver eneste myke klem. Og hver eneste trillende latter, hver eneste lille lubne hånd som strekker seg etter min, og hver eneste gang en liten kropp rygger inn i fanget mitt, og passer inn. Da kjenner jeg at enn så lenge er de mine.

Og jeg brenner for M. Og jeg er så vanvittig takknemlig for at skjebnen plasserte oss ved siden av hverandre for 16 år siden, og for det fine vi har skapt sammen etter det. Visste ikke engang at jeg trodde på skjebnen før jeg skrev akkurat dette. Men jeg gjør visst det.

Og jeg brenner for vennene våre. Og jeg er så takknemlig for alle de vakre menneskene som har falt inn i livene våre på forskjellige tidspunkt. Noen allerede da vi var små. Men de fleste i de senere årene. Vi begynner jo å bli voksne nå. Har funnet oss selv og er litt ferdige, hvis du skjønner hva jeg mener. Hvis jeg hadde startet livet som et flatpakket Ikea skap tror jeg jeg hadde vært ganske godt skrudd sammen nå. Dog hadde man nok sittet igjen med en del skruer til overs som man følte burde vært skrudd fast et sted. Men alt i alt; et ganske fint skap. Og jeg er så takknemlig for at det fortsatt faller mennesker inn i livene våre med utømmelige overskuddslager av glede og godhet. Og med de samme manglende skruene. Sånn flaks!

Og jeg er takknemlig for at triste opplevelser kan snus til noe positivt. At det at mamma døde ikke har fått meg til å frykte livet. Eller døden. Men at jeg må leve så mye jeg kan mens jeg har sjansen. Det tror jeg jeg er ganske flink til. Man vet aldri hva som kommer. Så da er det bare å glede seg over venner med manglende skruer mens man har de. Og å glede seg over at man har noen som fortsatt elsker seg etter 16 år. Det er jo ingen selvfølgelighet. Og akkurat nå har jeg mest lyst til å bare nyte alt det fine rundt meg. Og være småtussete småbarnsmor som sjonglerer jobb og venner og barn og kjæreste og fotballtreninger og foreldremøter med halvveis vellykket eleganse. Og så får heller interiør bare være akkurat det en stund fremover. Ting. Fine ting riktignok. Men fortsatt bare ting.

Sånn ja, da ramlet det ut noen ord likevel. Som hadde absolutt ingen ting med det jeg egentlig skulle skrive om å gjøre. Og som ikke på noen som helst måte passet til høstbildene fra stuen. Og som sikkert får dere til å tro at jeg har skrevet alt i dyp rødvinsrus, noe jeg dessverre må avkrefte. Er jo onsdag. Men det var nå en gang dette som kom ut i dag. Da er jeg i det minste litt i gang igjen. Og det kan vel i grunn bare gå oppover. Så til neste gang; fin oktober!

Insta sommer

Instagram vs bloggen min: 20-0

Denne sommeren har vært fantastisk! Den beste i mitt liv tror jeg faktisk. Og med sol og en gradestokk som har vist mellom 20 og 30 grader stort sett hver eneste dag, har blogging blitt totalt nedprioritert. Heldigvis.

Men å instagramme - det kommer jeg ikke utenom. Dele-tjenesten har riktignok vært her så lenge at noen sikkert allerede er lei, men jeg elsker fortsatt muligheten til å lagre de små magiske øyeblikkene som tidligere ble bleket og uklare av tid så alt for fort.

Så før kulden kaster meg innomhus igjen er jeg nok ikke så mye å finne her, men heller som @anita_lillew. Ikke at jeg venter at tjenesten kommer til å rennes ned av denne informasjonen, men nå har jeg liksom sagt fra..:)

Oppskrift på den gode feriefølelsen

Reis til et fint hotell..

..på et vakkert sted..

..med noen du liker skikkelig godt..

..og nyyyyt

Herlige ferie. 

To uker i Hellas må ubønnhørlig se seg avsluttet. Og jeg vil aller helst tilbake - og senest i dag. Heldigvis hadde jeg jo det fineste med ferien, reisefølget mitt, med meg hjem igjen også, så det er absolutt håp for resten av sommeren. For den har jo faktisk så vidt begynt. Det bare ser ikke sånn ut helt enda.  

Men jeg gir ikke opp. Bortfortrengt er alle minner om regnfulle sommerdager, brennmaneter og mygg. Denne sommeren tror jeg blir knall!

Vår, terrasse og drømmepinse

En fantastisk pinse er over, kroppen er fylt med D-vitaminer, huden er solbrent og hjertet er fullt etter gode dager med familie og venner.

17. mai kom med lovnader om drittvær og medfølgende lave forventninger til dagen - som plutselig ble en av de fineste nasjonaldagene jeg kan huske. Stikkord: Barnetog, is og lek, Prosecco, pølser og kaker med fine venner, sommervarme som gjorde at bunadene raskt ble erstattet av svale sommerkjoler, grilling med familien, og terrassekos med tente lykter, pledd, hvitvin og godt selskap til langt på natt. 

Felles for 17. mai og resten av pinsedagene var at de stort sett ble tilbragt ute, og aller helst på terrassen som endelig er malt og fikset for sommeren. Det føles like godt å utvide huset med et ekstra "rom" hver eneste sommer, og enda bedre å tilbringe tid der i horisontal stilling med bikini og bok på dagtid, og ettermiddagene og kveldene med grilling og fine mennesker.

Utesalongen kjøpte vi for et par år siden fra Home and Cottage, og jeg har stort sett bodd i den hver eneste soldag siden.

Og det er alltid like gøy når jeg, etter innherdig putebæring, danderer den siste puten - selve kronen på verket, og samtidig kjenner den første regndråpen treffe nesen. Da er det bare å følge samme rute inn igjen. En rute jeg løper ganske ofte i grunn..

..men ikke denne helgen. Denne helgen skinte solen for oss non stop, og gjorde at hvert eneste måltid ble inntatt i ny spisegruppe med fine myke puter fra Tine K.. som allerede har fått litt ketschup-pynt både her og der.

I dag pøsregner det igjen, og det skal det visstnok gjøre i mange dager fremover også. Men vet du, etter denne bonusferien er det helt ok. Jeg er værmenneske til fingerspissene og fortsatt høy på sol:)

Så hurra for at det endelig er blader på trærne, og at vi har fått fylt opp energilagrene etter en lang vinter, og for solen som har varmet oss de siste dagene, og for nyplantede blomster i hagen. Det er vår! Velkommen skal du være!  

Et middags-eksperiment

Mamma og pappa har gitt snusken stor tillit i dag og er overbevist om at hun er smart nok i massevis til å innta sin egen middag.

Ved godt mot rett etter start. Dette går fint!

 

En liten setback inntreffer noen sekunder senere. Kunne hendt hvem som helst.

 

 

Nei vennen min, neeei!

 

 

Kapitulasjon!

 

 

...

Mariekjeks-strategi

1: Sette på sjarmen ovenfor Mariekjeks-sjefen

2: Ikke miste målet av sikte ved første tegn til kapitulasjon fra Mariekjeks-sjefen sin side

3: Nyte seieren og kjeksen i dyp andektighet mens man funderer over .. livet...eller kjeks..hvem vet.

4: Sørge for å få i seg hver eneste lille smule av delikatessen.

Hjertet mitt. Det føles som om jeg er 14 og nyforelsket.

1 år

1-års jubilanten i samme kjole som jeg brukte på min 1-årsdag (i gamle dager ifølge lille w). Ikke lenger baby nå, men stor jente. Fantastisk og litt vemodig følelse på samme tid. Men aller mest føler jeg meg heldig.

Klesstativ, barnerom og snart 1 år

Ja, da var det april gitt. Vips som tiden flyr når man aller helst vil at den skal stå stille.

Etter ett helt års permisjon begynte jeg å jobbe igjen rett før påske. Disse siste månedene kunne derfor ikke brukes på å blogge. De måtte brukes på å grave nesen ned i den myke huden på halsen til Marie. På å leke med henne. Bysse henne. Og bare være sammen med henne. Og med alle de andre fine menneskene jeg har vært så heldig å ha hatt tett på det siste året. Jeg har med andre ord nibarselpermisjonert (så fint om det virkelig hadde vært et ord).

Før permisjonen var over måtte jeg pusle litt ekstra inne på rommet til Marie også. Jeg har lenge ønsket meg et skap fra Oliver Furniture til å ha på rommet hennes, men siden jeg synes de er litt i overkant dyre, og siden jeg uansett synes det er stas å ha de fineste kjolene til lillemor hengende fremme, endte jeg opp med et klesstativ fra samme merke isteden.

Til Marie fra mamma. Eller til mamma fra mamma om hun mot all formodning skulle bli en skikkelig guttejente. Greit det og. Men enn så lenge er hun bare lille snusken min som lar mamma løpe rundt og stelle og dille inne på rommet hennes.

Så da gjør jeg det.

.. og eieren av rommet. Snusken eller lille hårball eller et av de andre teite kallenavnene vi har gitt henne uten å vite hvorfor. Hun blir større og får mer personlighet for hvert eneste sekund som går..

..og hjertet mitt utvider seg i samme takt.

1 år på lørdag.



Og for et år det har vært.