Hei igjen! Long time no see:)
Har nesten glemt hvordan man gjør dette jeg. Løp rundt og knipset noen bilder i går ettermiddag, la de inn på pc'en i går kveld og her sitter jeg nå da - med en haug nye bilder og ikke et eneste ord som har lyst til å trille ut. Ikke noe særlig godt tegn for en som nettopp bestemte seg for å prøve å gi bloggen sin CPR.
Hm, første steg i denne livredningsprosessen tror jeg må være en aldri så liten selvdiagnose. Bloggen min var vel opprinnelig en interiørblogg, og jeg liker jo fortsatt interiør. Jeg brenner bare ikke for det akkurat nå. Jeg brenner for Marie og William og for den voldsomme kjærligheten jeg kjenner ovenfor dem. De vokser så fort og har fått et så spesielt samspill seg imellom, at jeg går rundt og føler meg litt ør av takknemlighet over å få ha de i livet mitt. Jeg føler jeg låner de litt nå mens de er små, og jeg vet jo at de vil løsrive seg mer når de blir større. Men enn så lenge nyter jeg hver eneste myke klem. Og hver eneste trillende latter, hver eneste lille lubne hånd som strekker seg etter min, og hver eneste gang en liten kropp rygger inn i fanget mitt, og passer inn. Da kjenner jeg at enn så lenge er de mine.
Og jeg brenner for M. Og jeg er så vanvittig takknemlig for at skjebnen plasserte oss ved siden av hverandre for 16 år siden, og for det fine vi har skapt sammen etter det. Visste ikke engang at jeg trodde på skjebnen før jeg skrev akkurat dette. Men jeg gjør visst det.
Og jeg brenner for vennene våre. Og jeg er så takknemlig for alle de vakre menneskene som har falt inn i livene våre på forskjellige tidspunkt. Noen allerede da vi var små. Men de fleste i de senere årene. Vi begynner jo å bli voksne nå. Har funnet oss selv og er litt ferdige, hvis du skjønner hva jeg mener. Hvis jeg hadde startet livet som et flatpakket Ikea skap tror jeg jeg hadde vært ganske godt skrudd sammen nå. Dog hadde man nok sittet igjen med en del skruer til overs som man følte burde vært skrudd fast et sted. Men alt i alt; et ganske fint skap. Og jeg er så takknemlig for at det fortsatt faller mennesker inn i livene våre med utømmelige overskuddslager av glede og godhet. Og med de samme manglende skruene. Sånn flaks!
Og jeg er takknemlig for at triste opplevelser kan snus til noe positivt. At det at mamma døde ikke har fått meg til å frykte livet. Eller døden. Men at jeg må leve så mye jeg kan mens jeg har sjansen. Det tror jeg jeg er ganske flink til. Man vet aldri hva som kommer. Så da er det bare å glede seg over venner med manglende skruer mens man har de. Og å glede seg over at man har noen som fortsatt elsker seg etter 16 år. Det er jo ingen selvfølgelighet. Og akkurat nå har jeg mest lyst til å bare nyte alt det fine rundt meg. Og være småtussete småbarnsmor som sjonglerer jobb og venner og barn og kjæreste og fotballtreninger og foreldremøter med halvveis vellykket eleganse. Og så får heller interiør bare være akkurat det en stund fremover. Ting. Fine ting riktignok. Men fortsatt bare ting.
Sånn ja, da ramlet det ut noen ord likevel. Som hadde absolutt ingen ting med det jeg egentlig skulle skrive om å gjøre. Og som ikke på noen som helst måte passet til høstbildene fra stuen. Og som sikkert får dere til å tro at jeg har skrevet alt i dyp rødvinsrus, noe jeg dessverre må avkrefte. Er jo onsdag. Men det var nå en gang dette som kom ut i dag. Da er jeg i det minste litt i gang igjen. Og det kan vel i grunn bare gå oppover. Så til neste gang; fin oktober!