House Doctor Journal Moments 2013

"Ei mi God!" som lille w pleier å si når noe virkelig skal understrekes; Er det bare meg som ikke har sett bildene fra den nye House Doctor katalogen før nå (!?)

Julegaveønskeliste kommer her som følger:

Alle bilder fra "The House Doctor Journal Moments 2013"

Høstmodus

Det er søndag, det er fridag, det er lyst ute, og jeg har hatt noen timer for meg selv i dag. Kan bli blogginnlegg av slikt!

Begynner å komme i ordentlig høstmodus kjenner jeg. Ser det i grunn rundt meg også. Om høsten kommer nemlig alltid samme behov snikende - behovet for å lune det til hjemme; gjøre det litt mørkere og mykere og glamme ting litt opp. Lurer på om M i det hele tatt legger merke til det. At det plutselig står en ny vase her og der..

... eller en ny finfin skinnpute i stolen..

.. at sofaen ser hakket mer discokule ut..

..eller at det stadig står en ny liten lykt eller vase eller dings på fatene rundt omkring.

Jeg tror kanskje han gjør det. Men at han i et rent overlevelses-instinkt ignorer så godt han kan. Smart mann:)

Det er same story hvert år. Ny årstid. Nye impulser. I år liker jeg best en salig blanding av gull, sølv og kobber. Rart det der hvordan jeg begynte å synes kobber var så innmari fint akkurat samtidig med at det ble poppis. Man tror man er så individuell og kul, men så er man jo som vanlig bare et stakkars flokkdyr det går ti av på dusinet. Bæ!

Skinn i oak har jeg likt lenge, men nå på høsten kommer det enda mer til sin rett. Ms ting ved siden av sengen er selvfølgelig rot. Denne derimot er laangt innenfor. Finfin pynt og helt på sin plass.

Et nytt Kate-bilde har også kommet opp i gangen. Har litt girl crush på henne altså. Også går jo fargene i oak og kobber. M har ikke kommentert dette bildet heller, men jeg mistenker at han ikke synes det er det verste man kan ha på veggen. Og så lenge det andre bildet vi har av Kate involverer nipples i storformat, er det kanskje en definert strategi å bare la temaet ligge og ikke gjøre annet enn å undertrykke de mest fårete glisene når han går forbi knoppene:) 

Nå regner det og det er i grunn helt greit. Har vært så mye ute de siste helgene og gjort så mye, så med litt regn kan vi tenne lys og bare kose oss inne med good samvittighet. Fint det og.

Ha en finfin søndag!

Dobbel terrassedør - endelig:)

Noen som husker maset mitt om den gamle terrassedøren jeg hadde så lyst til å bytte ut..

.. som, spesielt etter at jeg først fikk doble dører på hjernen, nærmest fortonte seg som et øørlite hull i veggen.

Tadaaa! Vips kom naturen og lyset inn i stuen, og jeg finner det nærmest umulig å ikke glise litt fårete når jeg kikker bort på det nye vidunderet.

: D

En nydelig søndag går forøvrig mot slutten, og vi har tilbragt den ute i skogen som så mange andre søndager denne høsten. Årets fineste årstid fortjener å nytes og jeg er ganske flink til å gjøre akkurat det. Godt å roe ned i helgene når turboknappen holdes inne resten av uken.

Nok pc. Nå venter mann og film. Lett valg:)

Høst

Hei igjen! Long time no see:)

Har nesten glemt hvordan man gjør dette jeg. Løp rundt og knipset noen bilder i går ettermiddag, la de inn på pc'en i går kveld og her sitter jeg nå da - med en haug nye bilder og ikke et eneste ord som har lyst til å trille ut. Ikke noe særlig godt tegn for en som nettopp bestemte seg for å prøve å gi bloggen sin CPR.

Hm, første steg i denne livredningsprosessen tror jeg må være en aldri så liten selvdiagnose. Bloggen min var vel opprinnelig en interiørblogg, og jeg liker jo fortsatt interiør. Jeg brenner bare ikke for det akkurat nå. Jeg brenner for Marie og William og for den voldsomme kjærligheten jeg kjenner ovenfor dem. De vokser så fort og har fått et så spesielt samspill seg imellom, at jeg går rundt og føler meg litt ør av takknemlighet over å få ha de i livet mitt. Jeg føler jeg låner de litt nå mens de er små, og jeg vet jo at de vil løsrive seg mer når de blir større. Men enn så lenge nyter jeg hver eneste myke klem. Og hver eneste trillende latter, hver eneste lille lubne hånd som strekker seg etter min, og hver eneste gang en liten kropp rygger inn i fanget mitt, og passer inn. Da kjenner jeg at enn så lenge er de mine.

Og jeg brenner for M. Og jeg er så vanvittig takknemlig for at skjebnen plasserte oss ved siden av hverandre for 16 år siden, og for det fine vi har skapt sammen etter det. Visste ikke engang at jeg trodde på skjebnen før jeg skrev akkurat dette. Men jeg gjør visst det.

Og jeg brenner for vennene våre. Og jeg er så takknemlig for alle de vakre menneskene som har falt inn i livene våre på forskjellige tidspunkt. Noen allerede da vi var små. Men de fleste i de senere årene. Vi begynner jo å bli voksne nå. Har funnet oss selv og er litt ferdige, hvis du skjønner hva jeg mener. Hvis jeg hadde startet livet som et flatpakket Ikea skap tror jeg jeg hadde vært ganske godt skrudd sammen nå. Dog hadde man nok sittet igjen med en del skruer til overs som man følte burde vært skrudd fast et sted. Men alt i alt; et ganske fint skap. Og jeg er så takknemlig for at det fortsatt faller mennesker inn i livene våre med utømmelige overskuddslager av glede og godhet. Og med de samme manglende skruene. Sånn flaks!

Og jeg er takknemlig for at triste opplevelser kan snus til noe positivt. At det at mamma døde ikke har fått meg til å frykte livet. Eller døden. Men at jeg må leve så mye jeg kan mens jeg har sjansen. Det tror jeg jeg er ganske flink til. Man vet aldri hva som kommer. Så da er det bare å glede seg over venner med manglende skruer mens man har de. Og å glede seg over at man har noen som fortsatt elsker seg etter 16 år. Det er jo ingen selvfølgelighet. Og akkurat nå har jeg mest lyst til å bare nyte alt det fine rundt meg. Og være småtussete småbarnsmor som sjonglerer jobb og venner og barn og kjæreste og fotballtreninger og foreldremøter med halvveis vellykket eleganse. Og så får heller interiør bare være akkurat det en stund fremover. Ting. Fine ting riktignok. Men fortsatt bare ting.

Sånn ja, da ramlet det ut noen ord likevel. Som hadde absolutt ingen ting med det jeg egentlig skulle skrive om å gjøre. Og som ikke på noen som helst måte passet til høstbildene fra stuen. Og som sikkert får dere til å tro at jeg har skrevet alt i dyp rødvinsrus, noe jeg dessverre må avkrefte. Er jo onsdag. Men det var nå en gang dette som kom ut i dag. Da er jeg i det minste litt i gang igjen. Og det kan vel i grunn bare gå oppover. Så til neste gang; fin oktober!