Lille w: mai 2015

Hjemme igjen. Etter en helt fantastisk ferie. New York altså. Snakk om å levere igjen:)

Jeg har skrevet litt om New York før også, som her, her og her. Når man blir født med et underlig og litt urovekkende planleggingsgen, blir det fort slik. Og jeg kan jo ikke være noe dårligere denne gangen. So here it goes. Gleder meg til å dele litt av turen med deg som stikker innom. For den var magisk. Helt sant.

Jeg hadde lovet meg selv at denne gangen, d e n n e gangen skulle vi endelig bo i Soho eller West village. Men akk. Jeg kom over et tilbud om å bo på New York Palace som jeg ikke klarte å si nei til, og selv om det ble ny taxirekord opp og ned Manhatten flere ganger hver dag, angrer jeg ikke på det valget.

For det var fint!

Veldig, veldig fint!

Selv om jeg trives best i Soho og Greenwitch finnes det absolutt fordeler med å bo upper east også (Palace ligger i 51 gate/Madison Ave rett ovenfor St Pauls Cathedral og Rockefeller Center).
Man har den pulserende glamorøse delen av storbyen rett utenfor døren, og alle de mest eksklusive butikkene, gatene og hotellene ligger her. For ikke å snakke om at det vel også er den eneste bydelen jeg tør å tusle rundt med too-much-of-everything-tyllskjørtet mitt:)

En annen stor fordel, for en som pent er nødt til å jogge på ferie for å overleve maraton om noen måneder, er nærheten til Central Park som ligger noen få kvartaler opp. For en start det er på dagen med en morgenjogg i parken.
Og jeg vet; Det er tilsynelatende ingen ting naturlig med å ta en liten pust i bakken under et blomstrende tre. Men når håpet så inderlig var å få oppleve blomstringen i byen uten å helt tro jeg kom til å rekke det, fantes det plutselig ingen ting mer naturlig enn akkurat det.
Jeg hadde noen lettere euforiske joggeturer gjennom den parken, klarer ikke helt legge skjul på det:)

Siden vi har vært i byen flere ganger før, stod det mest kos og avslapping på programmet denne gangen. Jeg elsker å bare kunne sette meg ned å ta inn atmosfæren, kikke på folk og høre på lydene. Vi endte derfor som regel opp i Soho til lunsj og koste oss veldig både på Freemans, Balthazar, Jack's Wife Freda og The Butcher's daughter (bildet).

Vi hadde forøvrig den kuleste og beste middagsopplevelsen i samme område. Å booke bord på La Esquina er en liten øvelse i seg selv. Bordene legges ut nøyaktig 3 uker før og forsvinner i løpet av få minutter. Og hvis du er så heldig å få bord, så husk å bekrefte reservasjonen før kl 12 dagen du skal dit, hvis ikke settes du automatisk på venteliste. Men det er verdt det. Helt sant.

Selv om man undrer litt når man møter opp på adressen og blir møtt av et gatekjøkken.

Bak en jerndør inne på gatekjøkkenet stod det dog en stramt kledd kar. Og etter en bekreftelse om at man står på gjestelisten blir man hentet, ført inn døren og ned i kjelleren, gjennom kjøkkenet og ned i en restaurant med en helt fantastisk atmosfære. Vi snakker meksikansk (og helt nydelig) "tapas", margaritas i alle mulig tenkelige varianter, funky musikk og dansing i baren. Min aller varmeste anbefaling fra turen, og så kult at det sikkert er ukult om kort tid:)

Et sted som sikkert hadde sin storhetstid for noen år siden, men som fortsatt virkelig er verdt et besøk, er The Boom Boom Room i toppetasjen på The Standard hotell i Meatpacking.

Det er dyrt og ganske pretensiøst, men den fantastiske baren og byens beste utsikt gjør det hele verdt det. Bare husk å kle deg pent. Her er det kjole og skjorte som gjelder, hvis ikke blir du stoppet før du nærmer deg døren.

Med kjole eller skjorte kan du til gjengjeld nippe til cocktailen din til byens beste utsikt, og kikke fascinert på flørtingen i baren (jeg sitter bare her i gullkjolen min alene, og dytter rundt på lavendelblomsten oppi drinken min... Så ut til å funke fint det altså).

Etter noen drinker på The Standard var det deilig å avklimatiseres på langt mer avslappende The Spotted Pig. Gastropuben som blandt andre eies av Bono og Jay Z, og som har en velfortjent stjerne i Michelin guiden, serverer byens beste blue cheese burger, og ga fin velkommen-hjem-følelse etter kveldens tidligere besøk.

En bydel vi aldri tidligere har besøk, men som jeg gjerne besøker igjen er Williamsburg. Med kule folk, kafeer, barer og butikker, for ikke å snakke om strand, parker og pierer med vill utsikt, var det i det hele tatt svært lite å ikke like. Og siden noen velsignet oss med sol og mellom 25 og 33 grader hele turen (vi tenkte det kanskje kunne være karma), satt vi lenge med bare føtter ved vannkanten og bare nøt og tok det hele inn.

Williamsburg har også flere bra spisesteder, ikke minst Reynard på kule Wythe hotell. Et favorittsted for lunsj, etterfulgt av en drink på den store taktterrassen på hotellet.

Hvis dere skal til Williamsburg en solskinnsdag, er forresten mitt beste tips å holde dere langt unna subway'en med flere bytter, og heller kose dere på East Ferry som stopper både downtown ved Wallstreet og på 34. gate. Fantastisk utsikt, nesten ikke folk, og samme pris som for en tur gjennom et hull i bakken..

Bare husk på hva du gjør. I de fine omgivelsene kan man fort falle for fristelsen til å ta en klein selfie. Og ser jeg nå; samtidig se ut som en komplett idiot. Jeg dør litt av bildet under. Haha, jeg skal aldri ta en selfie igjen :D

Hot tips; ta bildet av omgivelsene isteden. Det trøtte ansiktet mitt har jeg med meg hjem. Disse omgivelsene; not so much.

Ground Zero har jeg ikke sett siden området bare var et stort hull i bakken for 8 år siden. Det var fint å se det igjen nå, og se hvilken verdighet som er lagt ned i arbeidet med å gjenreise stedet. Solen som brøt igjennom skyskraperne og som lyste opp den ene hvite rosen som jeg antar må ha blitt lagt der av kjærlighet, fikk meg til å undre hvilke skjebner som gjemte seg bak alle navnene som er risset inn i kanten på bassengene. Jeg lurte på hvem de var, hva de jobbet som, hva som gjorde dem glad, og håpet de var lykkelige frem til det ble mørkt. Eller lyst.

En ting som gjør meg lykkelig er å tusle rundt i byen på nattestid. Når alt er stille, og man er mett på mat, mett på inntrykk, og bare vil tusle rolig og snakke om alt man har opplevd. Eller bare tusle rundt og ikke snakke i det hele tatt.

En ting som gjøre meg litt ulykkelig er at vi på tirsdag tuslet til undergrunnen på Grand Central Station mens noen gatemusikanter underholdt på et annet spor enn vi var på. Det vil si U2 forkledd som gatemusikanter... Vil ikke snakke mer om det. For tidlig enda..