Jeg har riktignok visst at jeg var en jente en stund nå, men at det å få en datter skulle bringe frem denne småtussete pompom-versjonen av meg selv kom faktisk litt overraskende også på meg.
Men slik er nå en gang ståa, så når det nå var duket til dåp var det i grunn bare å slippe løs monsteret med saks og silkepapir og trylle om stuen til rosa dåpslokale med høy bløtkakefaktor. At Marie ikke klarer å skille mellom farger enda og nok gir døyten i hvordan stuen så ut denne dagen får bare være. Jeg koste meg nok for oss begge, og kanskje synes hun det en gang er litt hyggelig at jeg laget en pompom eller to hver eneste kveld i to uker før dåpen hennes.
Finfin dåp var det. Og nå er det litt deilig at den er over.
Nå lurer jeg bare på hva i all verden jeg skal gjøre med 20 pompomer:)
