Jeg har feriert alt for lite i eget land. Jeg skjønner det nå. Jeg skjønte det allerede da jeg satt på flyet som skulle ta oss til Bodø og kikket ned på spisse fjelltopper som stupte modig rett ned i sjøen, og på hvite strender omkranset av asurblått vann.
Jeg skjønte det da vi kom til Bodø, som kanskje ikke er så spennende i seg selv, men som viste seg fra sin aller beste side og tok oss i mot med 24 varme grader, hvite fjell og glitrende hav.
Og jeg skjønte det da vi tok småturer rundt omkring, som til Saltstraumen som imponerte da den var på sitt høyeste med sine virvelstrømmer som danset i varm midnattssol.
Allikevel var det først da vi ankom Lofoten etter en solfylt og vindstille fergetur fra Bodø til Moskenes som ble tilbragt på dekk, at jeg virkelig ble stormforelsket i denne for meg nye delen av landet vårt.
Vi bodde på Eliassen Rorbuer i Reine de første dagene, og jeg hoppet bokstavelig talt opp og ned da vi kom dit. "Vår" rorbu var en av de nærmest på bildet, og lå så idyllisk til at jeg fant det helt umulig å ikke løpe rundt som en hodeløs høne en liten halvtime, før vi endelig slo oss ned med hver vår Corona (og to Capri-Sonne) og nøt midnattsolen.
På dag 3 våknet vi opp til 11 grader og tett tåke, og da demret det litt hvorfor jeg har styrt unna Nord-Norge som sommerferie-destinasjon tidligere. Vi besteg allikevel bratte (og med bæremeis; litt skumle) Reinebringen. Dette var turen jeg gledet meg mest til på hele turen, og jeg gledet meg som et barn til å fange min versjon av denne fantastiske utsikten på film:
Og det gjorde jeg da. Her er den; tadaaaa!
Ikke den mest storslagne utsikten fra toppturene våre altså. Toppturer ble derfor byttet ut med toppluer for noen..
.. mens andre fortsatt var hodeløse. Jeg kan melde om et friskt bad i deilige 9,4 grader, som ga meg lett neglsprett de neste to timene, mens den gode følelsen i magen holdt stand hele dagen. Vel verdt badet altså.
Turen gikk videre til Henningsvær, Kabelvåg og Svolvær. Toppluene var fortsatt på, men her fikk vi endelig belønning for å bestige en topp eller to. Jeg likte spesielt godt Tjeldsbergtinden med sine bratte stup ned mot havet og nydelige utsikt ned mot Svolvær på den ene siden, og Kabelvåg på den andre siden. Litt frynsete nerver fikk man av å ha med seg to små eventyrere opp dit, men sjokolade hjalp. Sjokolade fører nemlig til at små eventyrere for en gangs skyld sitter musestille i frykt for at den andre eventyreren skal få en eneste bit mer enn en selv, og ingen falt dermed for fristelsen til å falle ned et eneste stup.
Var litt godt å komme ned og.
Harstad og Evenskjer var siste stopp på reisen, og ønsket oss velkommen med varmere vær og spektakulære og dermed sønvnløse netter med midnattssol. En kan rett og slett ikke legge seg når man befinner seg i postkort som dette.
Man må bade isteden. I deilige oppgraderte 9,7 grader. Men denne gangen var det ikke en neglesprett i sikte siden vi bodde rett på stranden og bare kunne spurte inn i dusjen etter endt bad.
Og etter utrolig morsom fredag som ble tilbrakt med bål og grilling og et rødvinsglass eller fire i svigerfamiliens gapahuk, og en litt roligere men like koselige 90-årsdag på lørdag, var ferien over. Og mann og barn fløy hjem mens jeg satt meg i bilen og kjørte de 130 milene som skiller midnattssolens landsdel fra min egen. Jeg vil ikke se en bobil til i mitt liv, ellers gikk turen finfint. Og jeg tar med meg minnene om dager som denne..
..og netter som denne.
..og glemmer alt om litt få varmegrader, og bobiler som kjører 20 km under fartsgrensen og gjør som alle andre forelskede idioter og husker bare det vakre. For det var det plenty av.
Takk for nå midnattssol, små fiskevær, stupbratte fjell, turkise vann, grønne sletter og tørkede fiskehoder. Vi ses igjen.
