Ja, da var det april gitt. Vips som tiden flyr når man aller helst vil at den skal stå stille.
Etter ett helt års permisjon begynte jeg å jobbe igjen rett før påske. Disse siste månedene kunne derfor ikke brukes på å blogge. De måtte brukes på å grave nesen ned i den myke huden på halsen til Marie. På å leke med henne. Bysse henne. Og bare være sammen med henne. Og med alle de andre fine menneskene jeg har vært så heldig å ha hatt tett på det siste året. Jeg har med andre ord nibarselpermisjonert (så fint om det virkelig hadde vært et ord).
Før permisjonen var over måtte jeg pusle litt ekstra inne på rommet til Marie også. Jeg har lenge ønsket meg et skap fra Oliver Furniture til å ha på rommet hennes, men siden jeg synes de er litt i overkant dyre, og siden jeg uansett synes det er stas å ha de fineste kjolene til lillemor hengende fremme, endte jeg opp med et klesstativ fra samme merke isteden.
Til Marie fra mamma. Eller til mamma fra mamma om hun mot all formodning skulle bli en skikkelig guttejente. Greit det og. Men enn så lenge er hun bare lille snusken min som lar mamma løpe rundt og stelle og dille inne på rommet hennes.
Så da gjør jeg det.
.. og eieren av rommet. Snusken eller lille hårball eller et av de andre teite kallenavnene vi har gitt henne uten å vite hvorfor. Hun blir større og får mer personlighet for hvert eneste sekund som går..
..og hjertet mitt utvider seg i samme takt.
1 år på lørdag.
Og for et år det har vært.