søndag 3. oktober 2010

October is all about pink

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et innlegg om Rosa sløyfe-aksjonen i dag. Å gi litt velfortjent oppmerksomhet til denne flotte aksjonen som hvert år får kvinner (og menn?) i 43 land til å tenke og handle rosa i oktober måned, med det gode formål å sette fokus på brystkreft, samle inn penger til forskning, samt spre informasjon og øke kunnskapen om sykdommen som hvert år rammer 2500 norske kvinner og dreper 800 av oss.

Men det ble for teoretisk. Så jeg skriver litt om min erfaring med brystkreft isteden. Kjære mamma er nemlig en av de 2500 som hvert år blir rammet av sykdommen, og jeg skulle gitt alt i verden for at hun ikke var en av de 800 som årlig rives vekk fra livet på grunn av den. Men det er hun.

Mamma var lys og lett. Ikke lett som i overfladisk, men som i levende, smilende, inkluderende, engasjert og varm. Få nøt livet som mamma. Og hun måtte tåle mye mobbing fra oss andre for sin enorme kjærlighet til alt som var vakkert. "Jada mamma, fjellene er glitrende hvite og flotte". "Jada mamma, fullmånen er veldig fin i natt -  vi har allerede vært ute og sett på den 3 ganger". Og "Jada jada, det er veldig flott å se utover havet i dag". Hun kunne være en pest og en plage i sin iver:)

Mamma hadde alltid ansiktet rettet mot solen. Hun møtte rett og slett livet smilende. Og da lynet slo ned fra klar himmel i april 2008 og hun fikk diagnosen brystkreft, fortsatte hun å smile. Og hun trøstet oss andre som var så avhengige av henne med at dette var en kamp hun skulle vinne.
Selv var hun ikke i tvil. Jeg derimot gråt uten stopp i 2 døgn. Kanskje var det fordi jeg var høygravid. Sannsynligvis var det bare fordi jeg visste at sykdommen mamma hadde fått kunne drepe henne, og at det var noe som aldri aldri måtte skje. Jeg trodde ikke jeg ville klare meg uten henne. Heldigvis er man som regel sterkere enn man tror.

Mamma var ferdig med cellegift og var i realiteten friskmeldt den 26. november samme år. Det er en dag jeg fortsatt har problemer med å snakke om. Allikevel husker jeg alt som om et skulle ha vært i går. Jeg husker barseltreffet i Frognerparken. Den hyggelige trilleturen hjem der vi snakket om mamma og der jeg konkluderte med at alt selvfølgelig ville gå bra fordi det ikke var noe annet alternativ. Jeg husker samtalen med mamma på kvelden. Hvordan hun lo og tullet med pappa i bakgrunnen, og hvor hemmelighetsfull hun var siden hun hadde vært ute og kjøpt ski til meg samme dag. Jeg husker samtalen med pappa noen timer senere som fortalte meg at vi måtte forte oss til akutten fordi mamma plutselig hadde kollapset. Og jeg husker hvordan jeg nektet å la de neste ordene som kom å synke inn. Jeg husker at Lille w hadde på seg en Manchester United pysj da jeg løftet han opp av sengen og la han over i bilsetet. At jeg møtte øynene mine i speilet i bilen på vei til sykehuset uten å kjenne de igjen fordi jeg så øyne fulle av sjokk. Og jeg husker hvordan den samme setningen kvernet rundt og rundt i hodet mitt hundrevis av ganger i løpet av bilturen, som om jeg prøvde å forstå situasjonen. "Jeg er på vei til sykehuset for å ta farvel med mamma". "Jeg skal ta farvel med mamma".

Mamma døde ikke den natten slik legene trodde hun ville. Hun våknet opp igjen, like klar som alltid, og med det samme smilet om munnen. Men denne gang med en visshet om at hun bare hadde få måneder igjen å leve. Aldri har jeg sett noen sterkere enn mamma gjennom den perioden.

For hva gjør man egentlig når man vet man skal dø? Det finnes sikkert utallige måter å takle en slik beskjed på. Mamma bestemte seg for å leve. Som alltid. Bare enda mer. Hun booket reiser til steder hun enda ikke hadde rukket å se, hun inviterte på familiemiddager så ofte hun kunne, hun skjemte oss fullstendig bort på hytta, og hun hadde alltid huset fullt av venner og familie. Av alle vi som ikke kunne få nok av henne og som nøt hvert lille minutt ekstra vi hadde fått i gave.

For vi lærte oss faktisk å se disse månedene som nettopp det. En gave. Vi var takknemlige for at vi hadde muligheten til å si alt vi hadde å si. Vi sa "Jeg elsker deg" endeløse ganger, og snakket ofte om hvor heldige vi var som hadde denne tiden i forhold til de mange som får sine kjære brutalt revet vekk i løpet av et sekund.

Begravelsen hennes var som henne selv; lys og lett. Mamma og jeg hadde jo muligheten til å planlegge den godt, og vi bestemte at den skulle være en hyllest til det fantastiske livet hun hadde levd, ikke en sorg over døden som kom for tidlig. For all del, det var sorg. Mer enn man tror man orker. Men det var smil. Og det var varme. Og mamma var med. Jeg laget et slideshow som viste bilder fra alle merkedagene i mammas liv; fra feiring av ett-års dagen hennes, til lykkelig stunder sammen med egne barnebarn. Mamma var absolutt med. Og hun var smilende og vakker. Som alltid.


Dette ble langt. Og det er ikke meningen å bedrive sosialpornografi. Men jeg savner mamma og skulle ønske hele verden visste hvilket fantastisk menneske som var her sammen med oss i 53 korte og lange år. Tanken på at dere som er innom i dag vet at hun fantes er nok. Når jeg tenker på henne lever hun. Og når dere leser dette lever hun et lite øyeblikk i hodene deres også. Det er mer enn bare nok. Det er en tanke som gjør meg veldig glad:)


19 kommentarer:

  1. Snufs.... Hun lever for oss hver dag, og vi minnes ekstra sterkt om det hver dag solen skinner! Lcc

    SvarSlett
  2. Fantastik fin hyllest til mammaen din! Så godt skrevet, og fortalt. Eg la inn ei rosa sløyfe på bloggen i går, og håper at flest mogeleg bruker litt pengar i oktober, til å støtte denne viktige saka. Det var så sterkt å lese at dokke klarte å feire livet hennar siste månedane, og også etterpå. Det er jammen ikkje lett! Satt ved sjukesenga til pappa i ti månedar, og det er det tøffaste eg nokon gong har gjort. Vi vil nok alltid sakne gode foreldre, men som du seier; ein er sterkare enn ein trur... Eg har blitt klar over kor uendeleg heldig eg var, som fekk ha pappaen min rundt meg til eg var 36 år, for han var verdas beste. Slik var det nok med mammaen din også. Du hadde verdas beste mamma, den tida du var så heldig å ha henne.

    Eg sender deg og dine varme tankar i dag.

    Elin

    SvarSlett
  3. Eg vart så gripen av historia di, at eg tok eit bilde no, med inspirasjon frå mammaen din! Eg håper det er i orden? Sei frå, viss ikkje. Eg la det ut med eit innlegg.

    E.

    SvarSlett
  4. Kjære skjønne du! Takk for at du deler din historie med oss lesere. Jeg sitter igjen med tårer nedover kinnene og kjenner at jeg er imponert. Jeg er imponert over deg som tør å være åpen og fortelle din historie, jeg er imponert over måten du har taklet all motgangen på, og jeg blir imponert når jeg leser om moren din (et fantastisk menneske) som hadde mot og styrke til å støtte familen selv om det var hun som var syk. Jeg ble virkelig grepet og har selv opplevd hva denne grusomme sykdommen kan gjøre med et menneske. Det er mye sorg og smerte, men jeg opplevde også glede på den måten du beskriver, at man lever fullt ut hver dag.

    Jeg pleier alltid å støtte brystkreftsaken, men skal gjøre en ekstra innsats i år, både på bloggen og økonomisk. Det er en viktig sak som trenger støtte til forsking, så kanskje vi en dag slipper at det går bort 800 årlig.

    Ha en herlig søndag! Takk for at du delte dine gleder og sorger med oss.

    SvarSlett
  5. Så nydelig du skriver om mammaen din. Alle som leser forstår at hun var et helt spesielt menneske som betydde enormt mye for dere.
    Du er sterk og tøff som deler og det er slike ting som får folk til å støtte aksjonen. Ikke all teorien og tallene, men menneskene bak sykdommen.
    Tenker på deg.
    God klem fra meg

    SvarSlett
  6. Hei kjære deg!

    For et nydelig og rørende innlegg!! Tusen takk for at du deler dette med oss lesere! Dette var utrolig bra skrevet av deg! Du er modig og tøff som klarer å skrive om det! Vi er sikre på at moren din sitter i himmelen, og ser ned på sine kjære og vinker og smiler! Tårene våre triller, og vi synes dere er en utrolig sterk person!

    Ha en herlig dag!

    Stooor klem fra tvillingene:)

    SvarSlett
  7. Så vakkert skreve..
    Kjenner på same smerten som du..
    mamma døde pga. kreft for 10år sidan..

    Takk for at du deler!

    Stor klem

    SvarSlett
  8. Hei:)

    Første gang innom bloggen din, gjennom Elin sin.
    Utrolig trist å lese, men veldig fint skrevet. Og veldig godt å høre at moren din levde hvert sekund og at du sitter igjen med så mange gode minner. Hun er sikkert på et fint sted nå.
    Og takk for at du fikk meg til å sette ekstra pris på min egen mamma idag:)

    Go klem fra meg (du har en ny følger)

    SvarSlett
  9. Kom over siden din her via Elin…
    FOR en sterk og gripende innlegg... godt skrevet og fortalt,
    fikk frysninger og tårene trillet her jeg sitter…
    Din mamma hørtes ut som et fantastisk menneske… og
    så heldige dere var at dere fikk denne tiden sammen før
    hun døde… Min venninne mistet mannen sin brått for
    en måned siden, og det var og er veldig vondt for henne,
    hun sitter igjen med en masse ubesvarte spørsmål og
    hvorfor… Viktig å ta vare på hverandre og si at man
    er glad i dem, en vet aldri når man ikke får se dem igjen.
    Takk for at du deler denne sterke historien med oss.
    Stor klem fra Mette

    SvarSlett
  10. Her sitter jeg med flommende tårer og føler så inderlig inderlig med deg...Jeg kjente jo mamma'n din og vet hvilket fantastisk menneske hun var.Jeg har følt hennes omsorg i mine barndomsår og jeg vil alltid huske hennes gode smil, og hennes ærlige latter som var å høre titt og ofte :o) Verden er utvilsomt et fattigere sted uten henne,men hun lever videre alikevel..Blandt annet gjenom deg og gjenom alle de gode minnene hun ga de rundt seg!Du har arvet hennes evne til å leve og nyte..og DET er en gave større en du aner! Jeg beundrer din evne til å se ting på en så lys og posetiv måte! Det sies at man ikke blir gitt mer enn man kan takle..Du ble nok isåfall gitt en så fantastisk mamma nettop for at du skulle takle å miste henne..For det som ikke knekker deg gjør deg bare sterkere....
    Stor klem til deg fra meg<3<3

    SvarSlett
  11. Helt ærlig kjære deg så sitter jeg med tårer i øynene her når jeg skriver dette. Historien din er så trist samtidig som den beskriver en fantastisk person...din mamma :)

    Jeg kjenner historien om mamman din fra tidligere innlegg jeg bladde meg tilbake til den dagen jeg fant bloggen din, og tenker faktisk på henne hver gang jeg besøker deg. Også andre ganger i hvredagen.
    Det er vanskelig å forestille seg den smerten og sorgen du må ha følt på kroppen, bare tanken på det gjør veldig vondt. Ingen tvil om at mamman din lever videre i deres og andres minner og jeg håper og tror hun alltid vil være i blant oss :)
    Takk for at du deler historien med oss og minner oss på hvor dyrebart livet er og hvor viktig det er å leve vakkert!!!
    Håper du har en fredelig og fin kveld vennen.
    Omtenksom klem fra Marie :)

    SvarSlett
  12. Kjære, kjære deg!
    Dette er noe av det vakreste jeg har lest!
    Jeg har jo lest det du har skrevet om mamman din tidligere også, og blir like grepet hver dag!
    Jeg føler så uendelig mye med dere, som ikke har henne blant dere lenger!
    Jeg forstår at hun betydde - og fortsatt betyr - uendelig mye for dere.
    Hun høres ut som et fantastisk menneske! En person jeg kunne ønske at jeg selv fikk møtt.

    Din kjærliget til henne gjør at hun lever videre!
    Mamman din var heldig som fikk ha en datter som deg:)

    Mange klemmer herfra!

    SvarSlett
  13. Disse innleggene er grunnen til at jeg falt for bloggen din. Hvordan jeg kom over den husker jeg ikke en gang. Men nå har altså turen innom deg blitt en liten glede i hverdagen. Det høres ut som at mammaen din var en fantastisk person og ut i fra det jeg har lest, både av og om deg, gjetter jeg at du har arvet dine gode verdier fra henne. Dette innlegget fikk meg til å gjøre mitt lille bidrag til Rosa sløyfe-aksjonen 2010. Gleder meg til å følge bloggen din videre. Hilsen Mariann

    SvarSlett
  14. takk for hyggelig hilsen hos meg:) utrolig flott innlegg du skriver her. gåsehud og tårer.
    mammaer skal liksom være her de, og når de forsvinner er det et stort hull...

    Midt i vår sorg er det trøstende å lese ditt innlegg! Tusen takk for at du delte dette!

    Stor klem og ønske om en riktig god uke.

    SvarSlett
  15. kjære, kjære deg.
    Jeg gråter når jeg leser dette. Mest av alt fordi det er så uendelig trist, men også fordi du beskriver kjærlighet så nydelig. At du klarer å holde fokus på takknemlighet og kjærlighet er helt enestående...selv om jeg vet at sorgen også må være veldig tilstedeværende hver eneste dag. God klem fra Heidi

    SvarSlett
  16. Vakkert og gripende innlegg som jeg tar med meg -man må nyte hverdagen - være glad man har hverandre. Takk for at du deler en slik sterk historie med oss ♥ Klem Lisa

    SvarSlett
  17. Elin Andersen-Berg6. oktober 2010 kl. 00.18

    Kjære Anita !
    Du skriver såå vakkert om din mamma og familien.
    Jeg husker henne så godt.Alltid smilende og blid.
    Kos deg med alle de flotte minnene og "bildene i hodet ditt" av henne.
    Du har en så flott blogg.
    Klem fra meg.

    SvarSlett
  18. Kjære deg, dette var helt nydelig skrevet og tårene triller hos meg. Jeg har selv opplevd kreften på nært hold, min kjære skjønne mamma fikk kreft for 5 år siden og 2006 er ett år jeg husker lite og ingenting av. Hun var en av de heldige som ble frisk og til høsten er det 5 år siden og da blir hun erklært helt frisk. Tiden som syk er det verste hun har vært gjennom men hun hadde ett pågangsmot jeg ikke har sett maken til og hun er mitt store forbilde. Din mamma høres også ut som ett helt fantastisk minne og jeg tror jeg alltid vil huske din utrolige beskrivelse av henne og livet. stor klem Helen

    SvarSlett
  19. Har ikke lest dette inlegget før.

    Ikke det smarteste å gjøre når man er på jobb.

    <3 Mamma <3

    SvarSlett

Tusen takk for at du tok deg tid til å legge inn en kommentar hos meg:)