søndag 16. august 2015

Øya

Bra konserter, 27 grader og skyfri himmel, gode venner, kald øl, smilende mennesker, og kjærlighet. Masse kjærlighet. 

Øya leverte i år også<3


mandag 10. august 2015

Summer nights

Årets første sene kveld på terrassen hjemme kom sent men godt. Nå skal solen visstnok varme oss hver dag denne fine uken som avsluttes med Øyafestivalen. Frem til da er jeg å finne akkurat her


Ha en fin sommeruke!

tirsdag 4. august 2015

Hverdag

Så var hverdagen i gang igjen da. Fint det altså. men jeg kjenner litt at dette innlegget ikke helt kommer til å preges av samme eufori som de siste ferieinnleggene. Er for trøtt. Rart det der hvordan man først kommer på hvor utrolig deilig det var å kunne sove lenge om morgenen idet vekkeklokken ringer ubarmhjertig tidlig første arbeidsdag, og man tenker; shit, var det sånn det var!?


Men men. Sommeren er jo ikke over enda. Det venter fortsatt noen småturer hit og dit, en festival, noen fjellturer og forhåpentligvis mange bad enda. August har jo så vidt startet. Ingen grunn til å deppe enda med andre ord.


Hjemme er det også fortsatt sommerfarger som ruler stuen. Om en måneds tid tipper jeg den har gjennomgått samme metamorfose som den gjør hver eneste høst, og at den har blitt mørkere, mykere og hakket mer glamorøs. Men ikke enda. Farger gjør meg fortsatt glad, og jeg blir i godt humør bare av å kikke ned på de fargesterke Hay putene jeg kjøpte for å trøste meg selv i vår (etter en liten omgangssyke-incident på det nye teppet mitt). 


Da vi pusset opp tv-stuen før sommeren løp jeg forresten rundt med pensel og malingspann og malte stort sett alt jeg kom over. Jeg malte gullvaser jeg var lei av matte grå (lot litt av gullet skinne igjennnom da, ble fint), de hvite små rammene mine  fikk utdelt hver sin farge og ble sirlig malt, og den store rammen på bildet over fikk seg et par strøk Minty Breeze. 


Og vips ble det mer liv. Nå krysser jeg bare fingrene for at den nyutsprungne kjærligheten min for farger holder mer enn en uke:)


Fortsatt god sommer da. Måtte den vare lenge!

søndag 26. juli 2015

Lofoten

Norge altså.

Jeg har feriert alt for lite i eget land. Jeg skjønner det nå. Jeg skjønte det allerede da jeg satt på flyet som skulle ta oss til Bodø og kikket ned på spisse fjelltopper som stupte modig rett ned i sjøen, og på hvite strender omkranset av asurblått vann.


Jeg skjønte det da vi kom til Bodø, som kanskje ikke er så spennende i seg selv, men som viste seg fra sin aller beste side og tok oss i mot med 24 varme grader, hvite fjell og glitrende hav.


Og jeg skjønte det da vi tok småturer rundt omkring, som til Saltstraumen som imponerte da den var på sitt høyeste med sine virvelstrømmer som danset i varm midnattssol.


Allikevel var det først da vi ankom Lofoten etter en solfylt og vindstille fergetur fra Bodø til Moskenes som ble tilbragt på dekk, at jeg virkelig ble stormforelsket i denne for meg nye delen av landet vårt. 


Vi bodde på Eliassen Rorbuer i Reine de første dagene, og jeg hoppet bokstavelig talt opp og ned da vi kom dit. "Vår" rorbu var en av de nærmest på bildet, og lå så idyllisk til at jeg fant det helt umulig å ikke løpe rundt som en hodeløs høne en liten halvtime, før vi endelig slo oss ned med hver vår Corona (og to Capri-Sonne) og nøt midnattsolen.


På dag 3 våknet vi opp til 11 grader og tett tåke, og da demret det litt hvorfor jeg har styrt unna Nord-Norge som sommerferie-destinasjon tidligere. Vi besteg allikevel bratte (og med bæremeis; litt skumle) Reinebringen. Dette var turen jeg gledet meg mest til på hele turen, og jeg gledet meg som et barn til å fange min versjon av denne fantastiske utsikten på film:


Og det gjorde jeg da. Her er den; tadaaaa!


Ikke den mest storslagne utsikten fra toppturene våre altså. Toppturer ble derfor byttet ut med toppluer for noen..


.. mens andre fortsatt var hodeløse. Jeg kan melde om et friskt bad i deilige 9,4 grader, som ga meg lett neglsprett de neste to timene, mens den gode følelsen i magen holdt stand hele dagen. Vel verdt badet altså.


Turen gikk videre til Henningsvær, Kabelvåg og Svolvær. Toppluene var fortsatt på, men her fikk vi endelig belønning for å bestige en topp eller to. Jeg likte spesielt godt Tjeldsbergtinden med sine bratte stup ned mot havet og nydelige utsikt ned mot Svolvær på den ene siden, og Kabelvåg på den andre siden. Litt frynsete nerver fikk man av å ha med seg to små eventyrere opp dit, men sjokolade hjalp. Sjokolade fører nemlig til at små eventyrere for en gangs skyld sitter musestille i frykt for at den andre eventyreren skal få en eneste bit mer enn en selv, og ingen falt dermed for fristelsen til å falle ned et eneste stup. 
Var litt godt å komme ned og.


Harstad og Evenskjer var siste stopp på reisen, og ønsket oss velkommen med varmere vær og spektakulære og dermed sønvnløse netter med midnattssol. En kan rett og slett ikke legge seg når man befinner seg i postkort som dette.


Man må bade isteden. I deilige oppgraderte 9,7 grader. Men denne gangen var det ikke en neglesprett i sikte siden vi bodde rett på stranden og bare kunne spurte inn i dusjen etter endt bad.


Og etter utrolig morsom fredag som ble tilbrakt med bål og grilling og et rødvinsglass eller fire i svigerfamiliens gapahuk, og en litt roligere men like koselige 90-årsdag på lørdag, var ferien over. Og mann og barn fløy hjem mens jeg satt meg i bilen og kjørte de 130 milene som skiller midnattssolens landsdel fra min egen. Jeg vil ikke se en bobil til i mitt liv, ellers gikk turen finfint. Og jeg tar med meg minnene om dager som denne..


..og netter som denne.


..og glemmer alt om litt få varmegrader, og bobiler som kjører 20 km under fartsgrensen og gjør som alle andre forelskede idioter og husker bare det vakre. For det var det plenty av.

Takk for nå midnattssol, små fiskevær, stupbratte fjell, turkise vann, grønne sletter og tørkede fiskehoder. Vi ses igjen.

torsdag 9. juli 2015

Summer snapchats

Hei hei,

Sommerferien er i full gang, og siden jeg ikke har tatt i et speilreflekskamera på flere måneder tyr jeg til halvdårlig men helglad snapchat-historikk isteden. Sommeren så langt har nemlig vært fin. Nesten finere enn vi fortjener, tatt den dårlige norske sommeren så langt i betraktning.

Mens det regnet hjemme siste uken i juni nøt vi nemlig late varme dager på Fig Tree Bay på Kypros.


Vi gjorde ingen ting annet enn å bade, lese, spise og leke.


Og når barna er lykkelige..


..er foreldrene lykkelige. Rart det der. Saltvann i håret, solbrent hud, og rosé i glasset bidrar vel litt det og:)


Ferien fortsatte på stugan i Grebbestad, og vi tok sommervarmen med oss dit. 


Lille w som absolutt ikke er så liten lenger, fylte 7 år mens vi var der, og vi feiret med 28 grader og skyfri himmel, bading, middag på bryggen og bøttevis med is. 


Og slik gikk igrunn dagene.



Nå venter noen rolige dager før vi retter snuten mot Lofoten om noen få dager. Det skal bli kaldt, men jeg gleder meg som en gal til å se en ny landsdel, til å bo i rorbu, gå fjellturer, reise på ørnesafari og kanskje hanke inn en lofottorsk eller to.

God sommer:)




lørdag 16. mai 2015

NY

Hjemme igjen. Etter en helt fantastisk ferie. New York altså. Snakk om å levere igjen:)


Jeg har skrevet litt om New York før også, som her, her og her. Når man blir født med et underlig og litt urovekkende planleggingsgen, blir det fort slik. Og jeg kan jo ikke være noe dårligere denne gangen. So here it goes. Gleder meg til å dele litt av turen med deg som stikker innom. For den var magisk. Helt sant.


Jeg hadde lovet meg selv at denne gangen, d e n n e gangen skulle vi endelig bo i Soho eller West village. Men akk. Jeg kom over et tilbud om å bo på New York Palace som jeg ikke klarte å si nei til, og selv om det ble ny taxirekord opp og ned Manhatten flere ganger hver dag, angrer jeg ikke på det valget.


For det var fint!


Veldig, veldig fint!


Selv om jeg trives best i Soho og Greenwitch finnes det absolutt fordeler med å bo upper east også (Palace ligger i 51 gate/Madison Ave rett ovenfor St Pauls Cathedral og Rockefeller Center).
Man har den pulserende glamorøse delen av storbyen rett utenfor døren, og alle de mest eksklusive butikkene, gatene og hotellene ligger her. For ikke å snakke om at det vel også er den eneste bydelen jeg tør å tusle rundt med too-much-of-everything-tyllskjørtet mitt:)


En annen stor fordel, for en som pent er nødt til å jogge på ferie for å overleve maraton om noen måneder, er nærheten til Central Park som ligger noen få kvartaler opp. For en start det er på dagen med en morgenjogg i parken.
Og jeg vet; Det er tilsynelatende ingen ting naturlig med å ta en liten pust i bakken under et blomstrende tre. Men når håpet så inderlig var å få oppleve blomstringen i byen uten å helt tro jeg kom til å rekke det, fantes det plutselig ingen ting mer naturlig enn akkurat det.
Jeg hadde noen lettere euforiske joggeturer gjennom den parken, klarer ikke helt legge skjul på det:)


Siden vi har vært i byen flere ganger før, stod det mest kos og avslapping på programmet denne gangen. Jeg elsker å bare kunne sette meg ned å ta inn atmosfæren, kikke på folk og høre på lydene. Vi endte derfor som regel opp i Soho til lunsj og koste oss veldig både på Freemans, Balthazar, Jack's Wife Freda og The Butcher's daughter (bildet).


Vi hadde forøvrig den kuleste og beste middagsopplevelsen i samme område. Å booke bord på La Esquina er en liten øvelse i seg selv. Bordene legges ut nøyaktig 3 uker før og forsvinner i løpet av få minutter. Og hvis du er så heldig å få bord, så husk å bekrefte reservasjonen før kl 12 dagen du skal dit, hvis ikke settes du automatisk på venteliste. Men det er verdt det. Helt sant. 
Selv om man undrer litt når man møter opp på adressen og blir møtt av et gatekjøkken. 


Bak en jerndør inne på gatekjøkkenet stod det dog en stramt kledd kar. Og etter en bekreftelse om at man står på gjestelisten blir man hentet, ført inn døren og ned i kjelleren, gjennom kjøkkenet og ned i en restaurant med en helt fantastisk atmosfære. Vi snakker meksikansk (og helt nydelig) "tapas", margaritas i alle mulig tenkelige varianter, funky musikk og dansing i baren. Min aller varmeste anbefaling fra turen, og så kult at det sikkert er ukult om kort tid:)


Et sted som sikkert hadde sin storhetstid for noen år siden, men som fortsatt virkelig er verdt et besøk, er The Boom Boom Room i toppetasjen på The Standard hotell i Meatpacking.


Det er dyrt og ganske pretensiøst, men den fantastiske baren og byens beste utsikt gjør det hele verdt det. Bare husk å kle deg pent. Her er det kjole og skjorte som gjelder, hvis ikke blir du stoppet før du nærmer deg døren.


Med kjole eller skjorte kan du til gjengjeld nippe til cocktailen din til byens beste utsikt, og kikke fascinert på flørtingen i baren (jeg sitter bare her i gullkjolen min alene, og dytter rundt på lavendelblomsten oppi drinken min... Så ut til å funke fint det altså).


Etter noen drinker på The Standard var det deilig å avklimatiseres på langt mer avslappende The Spotted Pig. Gastropuben som blandt andre eies av Bono og Jay Z, og som har en velfortjent stjerne i Michelin guiden, serverer byens beste blue cheese burger, og ga fin velkommen-hjem-følelse etter kveldens tidligere besøk.


En bydel vi aldri tidligere har besøk, men som jeg gjerne besøker igjen er Williamsburg. Med kule folk, kafeer, barer og butikker, for ikke å snakke om strand, parker og pierer med vill utsikt, var det i det hele tatt svært lite å ikke like. Og siden noen velsignet oss med sol og mellom 25 og 33 grader hele turen (vi tenkte det kanskje kunne være karma), satt vi lenge med bare føtter ved vannkanten og bare nøt og tok det hele inn.


Williamsburg har også flere bra spisesteder, ikke minst Reynard på kule Wythe hotell. Et favorittsted for lunsj, etterfulgt av en drink på den store taktterrassen på hotellet. 


Hvis dere skal til Williamsburg en solskinnsdag, er forresten mitt beste tips å holde dere langt unna subway'en med flere bytter, og heller kose dere på East Ferry som stopper både downtown ved Wallstreet og på 34. gate. Fantastisk utsikt, nesten ikke folk, og samme pris som for en tur gjennom et hull i bakken..


Bare husk på hva du gjør. I de fine omgivelsene kan man fort falle for fristelsen til å ta en klein selfie. Og ser jeg nå; samtidig se ut som en komplett idiot. Jeg dør litt av bildet under. Haha, jeg skal aldri ta en selfie igjen :D


Hot tips; ta bildet av omgivelsene isteden. Det trøtte ansiktet mitt har jeg med meg hjem. Disse omgivelsene; not so much.


Ground Zero har jeg ikke sett siden området bare var et stort hull i bakken for 8 år siden. Det var fint å se det igjen nå, og se hvilken verdighet som er lagt ned i arbeidet med å gjenreise stedet. Solen som brøt igjennom skyskraperne og som lyste opp den ene hvite rosen som jeg antar må ha blitt lagt der av kjærlighet, fikk meg til å undre hvilke skjebner som gjemte seg bak alle navnene som er risset inn i kanten på bassengene. Jeg lurte på hvem de var, hva de jobbet som, hva som gjorde dem glad, og håpet de var lykkelige frem til det ble mørkt. Eller lyst. 



En ting som gjør meg lykkelig er å tusle rundt i byen på nattestid. Når alt er stille, og man er mett på mat, mett på inntrykk, og bare vil tusle rolig og snakke om alt man har opplevd. Eller bare tusle rundt og ikke snakke i det hele tatt.  


En ting som gjøre meg litt ulykkelig er at vi på tirsdag tuslet til undergrunnen på Grand Central Station mens noen gatemusikanter underholdt på et annet spor enn vi var på. Det vil si U2 forkledd som gatemusikanter... Vil ikke snakke mer om det. For tidlig enda..


Borte bra, hjemme best sies det. Greit det altså. 
Men NY ligger jammen høyt der oppe og lurer på toppen.

God 17.mai i morgen:)