lørdag 16. mai 2015

NY

Hjemme igjen. Etter en helt fantastisk ferie. New York altså. Snakk om å levere igjen:)


Jeg har skrevet litt om New York før også, som her, her og her. Når man blir født med et underlig og litt urovekkende planleggingsgen, blir det fort slik. Og jeg kan jo ikke være noe dårligere denne gangen. So here it goes. Gleder meg til å dele litt av turen med deg som stikker innom. For den var magisk. Helt sant.


Jeg hadde lovet meg selv at denne gangen, d e n n e gangen skulle vi endelig bo i Soho eller West village. Men akk. Jeg kom over et tilbud om å bo på New York Palace som jeg ikke klarte å si nei til, og selv om det ble ny taxirekord opp og ned Manhatten flere ganger hver dag, angrer jeg ikke på det valget.


For det var fint!


Veldig, veldig fint!


Selv om jeg trives best i Soho og Greenwitch finnes det absolutt fordeler med å bo upper east også (Palace ligger i 51 gate/Madison Ave rett ovenfor St Pauls Cathedral og Rockefeller Center).
Man har den pulserende glamorøse delen av storbyen rett utenfor døren, og alle de mest eksklusive butikkene, gatene og hotellene ligger her. For ikke å snakke om at det vel også er den eneste bydelen jeg tør å tusle rundt med too-much-of-everything-tyllskjørtet mitt:)


En annen stor fordel, for en som pent er nødt til å jogge på ferie for å overleve maraton om noen måneder, er nærheten til Central Park som ligger noen få kvartaler opp. For en start det er på dagen med en morgenjogg i parken.
Og jeg vet; Det er tilsynelatende ingen ting naturlig med å ta en liten pust i bakken under et blomstrende tre. Men når håpet så inderlig var å få oppleve blomstringen i byen uten å helt tro jeg kom til å rekke det, fantes det plutselig ingen ting mer naturlig enn akkurat det.
Jeg hadde noen lettere euforiske joggeturer gjennom den parken, klarer ikke helt legge skjul på det:)


Siden vi har vært i byen flere ganger før, stod det mest kos og avslapping på programmet denne gangen. Jeg elsker å bare kunne sette meg ned å ta inn atmosfæren, kikke på folk og høre på lydene. Vi endte derfor som regel opp i Soho til lunsj og koste oss veldig både på Freemans, Balthazar, Jack's Wife Freda og The Butcher's daughter (bildet).


Vi hadde forøvrig den kuleste og beste middagsopplevelsen i samme område. Å booke bord på La Esquina er en liten øvelse i seg selv. Bordene legges ut nøyaktig 3 uker før og forsvinner i løpet av få minutter. Og hvis du er så heldig å få bord, så husk å bekrefte reservasjonen før kl 12 dagen du skal dit, hvis ikke settes du automatisk på venteliste. Men det er verdt det. Helt sant. 
Selv om man undrer litt når man møter opp på adressen og blir møtt av et gatekjøkken. 


Bak en jerndør inne på gatekjøkkenet stod det dog en stramt kledd kar. Og etter en bekreftelse om at man står på gjestelisten blir man hentet, ført inn døren og ned i kjelleren, gjennom kjøkkenet og ned i en restaurant med en helt fantastisk atmosfære. Vi snakker meksikansk (og helt nydelig) "tapas", margaritas i alle mulig tenkelige varianter, funky musikk og dansing i baren. Min aller varmeste anbefaling fra turen, og så kult at det sikkert er ukult om kort tid:)


Et sted som sikkert hadde sin storhetstid for noen år siden, men som fortsatt virkelig er verdt et besøk, er The Boom Boom Room i toppetasjen på The Standard hotell i Meatpacking.


Det er dyrt og ganske pretensiøst, men den fantastiske baren og byens beste utsikt gjør det hele verdt det. Bare husk å kle deg pent. Her er det kjole og skjorte som gjelder, hvis ikke blir du stoppet før du nærmer deg døren.


Med kjole eller skjorte kan du til gjengjeld nippe til cocktailen din til byens beste utsikt, og kikke fascinert på flørtingen i baren (jeg sitter bare her i gullkjolen min alene, og dytter rundt på lavendelblomsten oppi drinken min... Så ut til å funke fint det altså).


Etter noen drinker på The Standard var det deilig å avklimatiseres på langt mer avslappende The Spotted Pig. Gastropuben som blandt andre eies av Bono og Jay Z, og som har en velfortjent stjerne i Michelin guiden, serverer byens beste blue cheese burger, og ga fin velkommen-hjem-følelse etter kveldens tidligere besøk.


En bydel vi aldri tidligere har besøk, men som jeg gjerne besøker igjen er Williamsburg. Med kule folk, kafeer, barer og butikker, for ikke å snakke om strand, parker og pierer med vill utsikt, var det i det hele tatt svært lite å ikke like. Og siden noen velsignet oss med sol og mellom 25 og 33 grader hele turen (vår teori var at det var karma), satt vi lenge med bare føtter ved vannkanten og bare nøt og tok det hele inn.


Williamsburg har også flere bra spisesteder, ikke minst Reynard på kule Wythe hotell. Et favorittsted for lunsj, etterfulgt av en drink på den store taktterrassen på hotellet. 


Hvis dere skal til Williamsburg en solskinnsdag, er forresten mitt beste tips å holde dere langt unna subway'en med flere bytter, og heller kose dere på East Ferry som stopper både downtown ved Wallstreet og på 34. gate. Fantastisk utsikt, nesten ikke folk, og samme pris som for en tur gjennom et hull i bakken..


Bare husk på hva du gjør. I de fine omgivelsene kan man fort falle for fristelsen til å ta en klein selfie. Og ser jeg nå; samtidig se ut som en komplett idiot. Jeg dør litt av bildet under. Haha, jeg skal aldri ta en selfie igjen :D


Hot tips; ta bildet av omgivelsene isteden. Det trøtte ansiktet mitt har jeg med meg hjem. Disse omgivelsene; not so much.


Ground Zero har jeg ikke sett siden området bare var et stort hull i bakken for 8 år siden. Det var fint å se det igjen nå, og se hvilken verdighet som er lagt ned i arbeidet med å gjenreise stedet. Solen som brøt igjennom skyskraperne og som lyste opp den ene hvite rosen som jeg antar må ha blitt lagt der av kjærlighet, fikk meg til å undre hvilke skjebner som gjemte seg bak alle navnene som er risset inn i kanten på bassengene. Jeg lurte på hvem de var, hva de jobbet som, hva som gjorde dem glad, og håpet de var lykkelige frem til det ble mørkt. Eller lyst. 



En ting som gjør meg lykkelig er å tusle rundt i byen på nattestid. Når alt er stille, og man er mett på mat, mett på inntrykk, og bare vil tusle rolig og snakke om alt man har opplevd. Eller bare tusle rundt og ikke snakke i det hele tatt.  


En ting som gjøre meg litt ulykkelig er at vi på tirsdag tuslet til undergrunnen på Grand Central Station mens noen gatemusikanter underholdt på et annet spor enn vi var på. Det vil si U2 forkledd som gatemusikanter... Vil ikke snakke mer om det. For tidlig enda..


Borte bra, hjemme best sies det. Greit det altså. 
Men NY ligger jammen høyt der oppe og lurer på toppen.

God 17.mai i morgen:) 

fredag 8. mai 2015

torsdag 30. april 2015

Siste..

..innlegg fra tv-stuen. Jeg lover. Men den er ferdig.  E.n.d.e.l.i.g!
Jubling er derfor ikke bare tillatt, men nesten påkrevd. Bare for å bli ferdig med den liksom.


Siste innsats for å ferdigstille rommet ble brukt på å lete iherdig etter en passende tv-benk. Men jeg fant ingen som passet stil og mål. Løsningen ble derfor å kjøpe 2 Metod kjøkkenskap fra Ikea, skru de sammen, smokke de opp på veggen, og legge en hvitoljet treplate på toppen. Enkelt og rimelig, og det funker fint synes jeg.


Og med takhengte gardiner..


..og litt nye bilder..


.. og gamle bilder i skjønn forening, tror jeg jammen rommet er ferdig.Yey.


Og hvordan den innvies på denne kvelden før 1. mai som jeg for en gangs skyld tilbringer alene. Slik naturligvis! Et rom på New York Palace venter oss om en liten uke, og en liten runde Gossip Girl fungerer finfint som vorspiel.


Ha en herlig langhelg:)

tirsdag 14. april 2015

Tirsdag..

Det snør..


Tror ikke jeg vil snakke mer om været nå.

Vi kan for eksempel snakke om at enkelte gjenstander gir gjenspeiling som gjør at amatørfotografer ser ut som nettopp amatører isteden. (Matcher i det minste vasen).


Eller litt om stuen. Som om den skulle vært interessant for noen andre enn for meg selv. Men jeg liker altså fortsatt råtassveggen bak tv'en. Og gleden ved å endelig ha en vegg herlig fri for panel ser ikke ut til å gå over med det første. Resten av panelet i stuen skjelver av frykt hver gang jeg kommer tuslende opp trappen. Med god grunn.


Men jeg velger å snakke litt om bilder isteden. For selv om huset er fylt med kjøpte bilder og prints som jeg liker veldig godt, er det ingen ting som kan måle seg med 'kunsten' som får pryde tv-veggen.

I fjor fremkalte jeg to av yndlings bildene mine på lerret, og jeg blir fortsatt glad hver eneste gang jeg kikker bort på de. Bildet til venstre er tatt akkurat i det øyeblikket lille w fikk lagt lillesøsteren sin på fanget for aller første gang, og det er ett eller annet med det myke uttrykket hans og den lille hånden som holder rundt henne som gjør meg underlig myk. Det hjertet renner over med gjør seg helt klart fint på veggen også.


I morgen er det onsdag. Da håper jeg at jeg stikker innom bare for å snakke om det fine været!


søndag 12. april 2015

Polaroid

Suser bare innom denne fine solrike søndagsmorgenen som er starten på det som ser ut til å bli en helt herlig vårdag, for å si hei. Må si det fort, for man kan ikke sitte inne på en dag som denne. Denne melkehvite skrotten trenger sol. Og det skal den få i dag. Hurra!

Det er i grunn svært lite som gjør meg så glad som sol. Og kanskje spesielt vårsolen. Når jeg retter ansiktet mot solen etter en lang og mørk vinter er det akkurat som om det er noe som skjer inni meg. Som om en eller annen boks åpner og og at det som er inni sprer gode følelser gjenom hele kroppen. Så jeg lukker øynene, trekker pusten godt ned i magen og bare flyter med. Som jeg elsker den følelsen.


Jeg elsker gjengen på bildene over og under mer enn sol. Og det sier ikke lite. Så jeg prøver å forevige medlemmene av den så ofte jeg kan. Og fordi det er så godt å påminnes små glade hverdagsøyeblikk, har jeg fremkalt en liten haug med polaroid-bilder fylt med små gleder og hengt de opp i gangen rett ved utgangsdøren. Jeg kan ikke beskrive følelsen jeg får når jeg kikker på de bedre enn at jeg føler meg underlig rik.


Nå venter solen. Og gjengen. Ha en herlig søndag du som stikker innom:)

------------------

Liten update: Det regner og hagler. Og jeg er iiiiskald etter å ha vært ute en liten halvtime :D
Ørliten setback bare, jeg gir ikke opp.

onsdag 8. april 2015

Minty Breeze

En fantastisk påske er over. Og selv om fjellet viste seg fra sin aller beste side denne påsken, med sol og mye snø, og god mat og nok vin, og lange turer på ski både med og uten pulk, og Prosecco og Corona i solveggen, og lange spillkvelder med mye latter sammen med mennesker jeg er veldig glade i, så er det litt deilig å starte hverdagen igjen også. Nå venter et par uker med vann og knaskerøtter istedenfor vin og påskegodt. Og vet du, det kjennes i grunn helt greit.


Som jeg skrev tidligere var planen å benytte de første fridagene denne påsken til å pusse opp den etter hvert mye omskrevne tv-stuen. Så da gjorde vi det. Og følelsen av å se den strukturerte strietapeten forsvinne bak veggfornyeren vi smokket på veggen, var verdt alt arbeidet opp og i mente.


Det var forøvrig slett ikke så lett å velge farge til rommet som jeg tenkte på forhånd. Da vi gikk inn i påsken så veggen ut som et lappeteppe av beslutningsvegring; En bit var malt med en mørk gråfarge, en bit var malt med en lysere gråfarge, en bit var malt med en støvete nude-tone, og resten var malt i en varm hvitfarge. Og jeg syntes alt så like teit ut:)


Så da ble det Minty Breeze isteden da, som jeg hele tiden hadde lyst på, men ikke var helt sikker på om jeg turte å velge. Husker forsatt med gru grønnfargen M og jeg valgte å male vår første stue i, og jeg har lovet han å aldri aldri finne på noe så fargeblindt igjen. Men det ble fint denne gang. Jeg lover.


Ny jobbdag med løpetur og gulrøtter som knask i morgen. Yey!

tirsdag 7. april 2015

I går var det..

3 år siden du så dagens lys for første gang.


2 år siden vi feiret din første bursdag, i samme kjole jeg brukte i min egen 1-årsdag.


1 år siden du fylte 2 år og skjønte hva en bursdag var, og ca samtidig ble historiens største bursdgsfan.


Og noen få minutter siden vi feiret den store 3 årsdagen din, med kaker og pølser og venner og familie og alle elementene som hører med når verdens fineste lille jente skal feires.


Gratulerer med dagen jenta vår. Vi elsker deg til månen og tilbake igjen.


mandag 23. mars 2015

Mandag

Det er mandag. Jeg har blitt ett år eldre siden sist. Og det er snart påskeferie. Hui, hvor det går. Snart er det sommer:)
Gårsdagens snøvær gidder jeg ikke å snakke om en gang. Lever heller i deilig fornektelse, og gleder meg over en værmelding som viser sol og varmegrader i mange dager fremover. Våren er kommet. Nå også endelig til stuen vår.


Mørke møbler fyker ut av huset i lysets hastighet for tiden, og erstattes av mindre og lettere ettertagere. Jeg så disse bordene på et bilde for en liten stund siden, og har lett iherdig etter de siden. Jeg fant de til slutt i Flekkefjord, og etter noen hyggelige samtaler med hyggelige mennesker står de endelig i min stue. 
Har kjøpt nytt nydelig teppe til å ha under også. Som jeg nesten ikke klarer å snakke om. 
Er for tidlig enda. Etter ulykken.


Jeg har nemlig lett lenge etter et vårlig teppe også. Jeg fant det på torsdag og det kom på plass fredag. Det er lyst og litt sånn gråbeige i fargen, mykt og deilig, og kjærligheten var umiddelbar. Og veldig veldig kortlevd. La meg si det slik: I helgen har vi passet 2 barn. Det ene fikk omgangssyke i går. Merk at teppet ikke ligger der nå. Gah:)


Jaja. Tepper kan jo renses. Og puter kan trøsteshoppes. En hel haug Hay-puter i fargepaletten under er derfor snart å finne i min sofa. Blir jo alltid vår til slutt, selv etter noen ørsmå set-backs:)



Det gamle stueteppet har fått flytte inn i den nye tv-stuen. Er ikke så glad i parketten der inne, så det ble mye lunere der med et lyst teppe, i påvente av nytt gulv.



Så nå skal det males i påsken. Jeg tenkte å gå for en matt Minty Breeze bak sofaen og Kalk på de resterende veggene. Med hvite lister, noen nye lamper og takhengte gardiner tror jeg det blir fint. Lov å håpe iallefall:)



Ha en fin uke!