torsdag 8. oktober 2015

October is all about pink

Det er oktober, og snart kommer rosa sløyfer til å være festet på mang en jakke. Så jeg gjør noe jeg aldri har gjort før, og reposter en tekst jeg skrev for fem år siden. Fordi den gir meg en sjanse til å skrive litt om mamma igjen. Og fordi teksten fortsatt er oktober-aktuell. For bak alle tall og statistikk som snart vil publiseres om brystkreft ligger det skjebner. Og historier. Her er vår:
---------------

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et innlegg om Rosa sløyfe-aksjonen i dag. Å gi litt velfortjent oppmerksomhet til denne flotte aksjonen som hvert år får kvinner (og menn?) i 43 land til å tenke og handle rosa i oktober måned, med det gode formål å sette fokus på brystkreft, samle inn penger til forskning, samt spre informasjon og øke kunnskapen om sykdommen som hvert år rammer over 3200 norske kvinner.

Men det ble for teoretisk. Så jeg skriver litt om min erfaring med brystkreft isteden. Kjære mamma er nemlig en av de 3200 som hvert år blir rammet av sykdommen, og jeg skulle gitt alt i verden for at hun ikke var en av de 600 som årlig rives vekk fra livet på grunn av den. Men det er hun.

Mamma var lys og lett. Ikke lett som i overfladisk, men som i levende, smilende, inkluderende, engasjert og varm. Få nøt livet som mamma. Og hun måtte tåle mye mobbing fra oss andre for sin enorme kjærlighet til alt som var vakkert. "Jada mamma, fjellene er glitrende hvite og flotte". "Jada mamma, fullmånen er veldig fin i natt -  vi har allerede vært ute og sett på den 3 ganger". Og "Jada jada, det er veldig flott å se utover havet i dag". Hun kunne være en pest og en plage i sin iver:)

Mamma hadde alltid ansiktet rettet mot solen. Hun møtte rett og slett livet smilende. Og da lynet slo ned fra klar himmel i april 2008 og hun fikk diagnosen brystkreft, fortsatte hun å smile. Og hun trøstet oss andre som var så avhengige av henne med at dette var en kamp hun skulle vinne. 
Selv var hun ikke i tvil. Jeg derimot gråt uten stopp i 2 døgn. Kanskje var det fordi jeg var høygravid. Sannsynligvis var det bare fordi jeg visste at sykdommen mamma hadde fått kunne drepe henne, og at det var noe som aldri aldri måtte skje. Jeg trodde ikke jeg ville klare meg uten henne. Heldigvis er man som regel sterkere enn man tror.

Mamma var ferdig med cellegift og var i realiteten friskmeldt den 26. november samme år. Det er en dag jeg fortsatt synes er vanskelig å tenke på. Allikevel husker jeg alt som om det skulle ha vært i går. Jeg husker barseltreffet i Frognerparken. Den hyggelige trilleturen hjem der vi snakket om mamma og der jeg konkluderte med at alt selvfølgelig ville gå bra fordi det ikke var noe annet alternativ. Jeg husker samtalen med mamma på kvelden. Hvordan hun lo og tullet med pappa i bakgrunnen, og hvor hemmelighetsfull hun var siden hun hadde kjøpt julegave til meg samme dag. Jeg husker samtalen med pappa noen timer senere som fortalte meg at vi måtte forte oss til akutten fordi mamma plutselig hadde kollapset. Og jeg husker hvordan jeg nektet å la de neste ordene som kom å synke inn. Jeg husker at Lille w hadde på seg en Manchester United pysj da jeg løftet han opp av sengen og la han over i bilsetet. At jeg møtte øynene mine i speilet i bilen på vei til sykehuset uten å kjenne de igjen fordi jeg så øyne fulle av sjokk. Og jeg husker hvordan den samme setningen kvernet rundt og rundt i hodet mitt hundrevis av ganger i løpet av bilturen, som om jeg prøvde å forstå situasjonen. "Jeg er på vei til sykehuset for å ta farvel med mamma". "Jeg skal ta farvel med mamma". 

Mamma døde ikke den natten slik legene trodde hun ville. Hun våknet opp igjen, like klar som alltid, og med det samme smilet om munnen. Men denne gang med en visshet om at hun bare hadde få måneder igjen å leve. Aldri har jeg sett noen sterkere enn mamma gjennom den perioden.

For hva gjør man egentlig når man vet man skal dø? Det finnes sikkert utallige måter å takle en slik beskjed på. Mamma bestemte seg for å leve. Som alltid. Bare enda mer. Hun booket reiser til steder hun enda ikke hadde rukket å se, hun inviterte på familiemiddager så ofte hun kunne, hun skjemte oss fullstendig bort på hytta, og hun hadde alltid huset fullt av venner og familie. Av alle vi som ikke kunne få nok av henne og som nøt hvert lille minutt ekstra vi hadde fått i gave.

For vi lærte oss faktisk å se disse månedene som nettopp det. En gave. Vi var takknemlige for at vi hadde muligheten til å si alt vi hadde å si. Vi sa "Jeg elsker deg" endeløse ganger, og snakket ofte om hvor heldige vi var som hadde denne tiden i forhold til de mange som får sine kjære brutalt revet vekk i løpet av et sekund.

Begravelsen hennes var som henne selv; lys og lett. Mamma og jeg hadde jo muligheten til å planlegge den godt, og vi bestemte at den skulle være en hyllest til det fantastiske livet hun hadde levd, ikke en sorg over døden som kom for tidlig. For all del, det var sorg. Mer enn man tror man orker. Men det var smil. Og det var varme. Og mamma var med. Jeg laget et slideshow som viste bilder fra alle merkedagene i mammas liv; fra feiring av ett-års dagen hennes, til lykkelig stunder sammen med egne barnebarn. Mamma var absolutt med. Og hun var smilende og vakker. Som alltid.


Dette ble langt. Og det er ikke meningen å bedrive sosialpornografi. Men jeg savner mamma og skulle ønske hele verden visste hvilket fantastisk menneske som var her sammen med oss i 53 korte og lange år. Tanken på at dere som er innom i dag vet at hun fantes er nok. Når jeg tenker på henne lever hun. Og når dere leser dette lever hun et lite øyeblikk i hodene deres også. Det er mer enn bare nok. Det er en tanke som gjør meg veldig glad. 

WHEN I AM DEAD

DO NOT STAND ON MY GRAVE AND WEEP.
I AM NOT THERE, I DO NOT SLEEP.
I AM THE THOUSAND WINDS THAT BLOW,
I AM THE DIAMOND GLINTS ON SNOW.
I AM THE SUNLIGHT ON RIPENED GRAIN,
I AM THE GENTLE AUTUMN`S RAIN.
WHEN YOU AWAKEN IN THE MORNING`S HUSH,
I AM THE SWIFT UPLIFTING RUSH
OF QUIET BIRDS IN CIRCLED FLIGHT.
I AM THE STARS THAT SHINE AT NIGHT.
DO NOT STAND AT MY GRAVE AND CRY,
I AM NOT THERE, I DID NOT DIE. 

Christina Rossetti (eller som jeg følte da jeg fant denne teksten; til Anita fra mamma)









9 kommentarer:

  1. Snufs..så vakkert (men vondt) skrevet! Husker spesielt godt den hjertelige latteren hennes som satt løst og at hun alltid var så flott...blå øyenskygge og frisert hår ♡ Nydelig dame som lever videre gjennom dere♡

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, husker fortsatt med en viss høytidelighet dagen jeg fikk begynne å låne mammas blå øyenskygge:) Takk for fine ord Anki<3

      Slett
  2. Fantastisk beskrivelse av en (helt sikkert) vakker person!
    Jeg er en av dem som bare leser og aldri kommenterer, men her måtte jeg bare si at du rørte ved meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Camilla! Veldig hyggelig å høre:) Ha en fin dag videre!

      Slett
  3. Du skriver så vakkert <3 Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg mistet min mamma, men jeg vet at jeg hadde ønsket å minnes henne like flott som du minner din <3 Takk for at du minner oss på å ta vare på de rundt! Klem fra meg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen tusen takk. Både for at du stikker innom siden min, og for de fine ordene. Det er sjelden noen legger igjen et lite spor på at de har vært innom denne siden, så da betyr kommentarer som denne litt ekstra, og jeg blir så glad for at ordene mine har truffet noen:) Tusen takk! Klem Anita

      Slett
  4. Hei! I dag er jeg nødt til å kommentere, for du skriver så godt om det som er vanskelig, sårt og veldig viktig. Oppdaget faktisk bloggen din da jeg googlet "dobbel terrassedør" (som inspirasjon til oppussingsprosjektet vårt). Har bladd meg tilbake i arkivet og lest mange fine interiør- og hverdagsinnlegg, men spesielt det du har skrevet om moren din griper meg, da min egen mamma er alvorlig kreftsyk. Jeg har lest dette innlegget flere ganger, og har tenkt mye på det du skriver. Det virker som du, til tross for tapet av moren din, "tar for deg av livet", og det er så inspirerende. Så, tusen takk! :-) Hilsen Christine

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Christine! Og takk for at du la igjen et spor. Om innlegget grep deg, så grep kommentaren din meg, og jeg har lest gjennom den flere ganger. Det er vondt å høre at du går gjennom det samme som jeg har gått gjennom, fordi jeg vet hvor tøft det er, men samtidig godt å vite at man kanskje kan vise at verden går videre etter det vonde, tross alt. Det viktigste jeg lærte av mammas bortgang er at livet er kort, og at man må huske å fylle alle pusterom i en hektisk hverdag med så mye hverdagsmagi man klarer. Mamma bar flink til det, og jeg tror jeg er flink til det. Og jeg håper du er det også. Fordi det er de øyeblikkene man husker når alt plutselig er over. Håper det går bra med moren din, og med deg. Og takk for at du la igjen et spor:) Klem Anita

      Slett
  5. Så fint å lese, Anita. Takk for at du ga meg noen ekstra minutter med tante Eva igjen, det var sånn det føltes. Og for at du rørte meg og lot meg gråte litt igjen. Tante Eva ville blitt like rørt som meg, jeg ser henne for meg, snufse og le litt om hverandre. Anki har så rett, fine tante Eva med blå øyenskygge og velfrisert hår. Husker jeg ga henne blå Chanel øyenskygge til bursdagen hennes.... Og så feminin og delikat hun også var. Jeg er heldig som er niesen hennes. Og din kusine. ♥ Glad i deg, for alltid.

    SvarSlett

Tusen takk for at du tok deg tid til å legge inn en kommentar hos meg:)