Maries dåp

Bena ligger høyt, det er kakesmuler i hvert hjørne og jeg er stappmett og litt kvalm. Det har med andre ord vært dåp i huset. Roosa dåp.

Jeg har riktignok visst at jeg var en jente en stund nå, men at det å få en datter skulle bringe frem denne småtussete pompom-versjonen av meg selv kom faktisk litt overraskende også på meg.

Men slik er nå en gang ståa, så når det nå var duket til dåp var det i grunn bare å slippe løs monsteret med saks og silkepapir og trylle om stuen til rosa dåpslokale med høy bløtkakefaktor. At Marie ikke klarer å skille mellom farger enda og nok gir døyten i hvordan stuen så ut denne dagen får bare være. Jeg koste meg nok for oss begge, og kanskje synes hun det en gang er litt hyggelig at jeg laget en pompom eller to hver eneste kveld i to uker før dåpen hennes.

Finfin dåp var det. Og nå er det litt deilig at den er over.

Nå lurer jeg bare på hva i all verden jeg skal gjøre med 20 pompomer:)

Venninner

Noen ganger spør folk om jeg har sluttet å blogge. Og jeg er jammen ikke sikker. Det er jo ikke slik at jeg har planlagt en sober bloggavslutning eller noe slikt, heller det motsatte. I denne permisjonen skulle jeg jo blogge så det sprutet, og daglig komme med nye fantastiske innlegg krydret med bilder av skyhøy kvalitet, hakeslippende inspirasjon og spennede løsninger man bare trodde fantes i de vakreste drømmene (!).

Men akk, planen ser vel mildest talt ut til å drukne i sin egen svulstighet. For hva er det denne permisjonen brukes til, rent bortsett fra å stirre forelsket inn i øynene til datteren min, lage teite grimaser, snakke babyspråk dagen lang og klappe høyt i hendene når bleien er full? Vel, den brukes på venninner.

 

Den brukes på venninner jeg har kjent hele livet, på venninner jeg møtte i min spede ungdom, på venninner jeg først møtte på høyskolen og på venninner jeg akkurat har møtt. Alle unike og alle veldig forskjellige. Bortsett fra på et område. Jeg liker de alle sammen så himla godt. Svupp inn i hjertet mitt alle sammen.

I dag har jeg hatt lunsjbesøk av de fine jentene jeg vokste opp med. Jenter jeg har kjent siden jeg hadde grorudpalme og hvit ryggsekk i skai. Jentene som skrev de første linjene i Pusur-dagboken min, som var forelsket i den samme gutten som meg uten at det gjorde noe fordi jeg jo var forelsket i to til, og jenter jeg mistet kontakten med i flere år før vi plutselig fant tilbake til hverandre og begynte å møtes hyppig igjen.

Så jeg kokkelerte og bakte..

.. og jeg fikk finfine vertinnegaver.

..og jeg kooste meg. Du vet slike dager som bare er fine.

 

I morgen venter en ny dag. Og nye venninner. Helt nye denne gangen. Så nye at jeg nesten ikke kjenner de enda. Men jeg liker de. Godt. Og vips går det enda et par dager før jeg blogger igjen. Men jeg har ikke sluttet helt enda. Tror jeg:)

 

Fin kveld!