En kjøkkenkosekrok blir til

Vi akte mye i juleferien. Noen ganger alene, og andre ganger sammen med gode venner og naboer. Det viste seg seg fort at samaking gjerne endte opp med kaffe og en matbit eller to hjemme hos en av ake-familiene, og da merket jeg et underlig fenomen: Jeg hadde ikke lyst til at vi skulle gå hjem til oss. Jeg ville til de andre isteden; de som hadde koselige kaffekroker på kjøkkenet der vi kunne samles etter akingen, mens vi skravlet med bena under oss, eller rasket sammen det vi fant i skapet til et lite måltid som kunne inntas i godt selskap.

Her måtte noe gjøres. Fort. For jeg elsker jo å ha besøk. Men kjøkkenet vårt er lite, og hos oss spises måltider, små som store, ved spisebordet i stuen, noe som føltes for formelt og stivt for en liten impulskaffe. Behovet for en ny kosekrok på kjøkkenet fortonet seg med andre ord ikke bare som stort, men nærmest akutt.

Prosjekt kjøkkenkosekrok var i gang.

Da jeg kom hjem fra jobb, første dagen etter ferien, var det med et flatpakket nyinnkjøpt kjøkkenskap fra Ikea i bagasjerommet, mens en stor hobbyplate stakk ut av bagasjerommet til Ms bil. Tålmodighet har liksom aldri vært min sterkeste side, og etter intens skruing og knoting, hadde vi montert en stor ny kjøkkenskuff som skulle få jobben som kildesorterings-stasjon, men som etter at den ble rammet inn av hobbyplaten, fantastisk nok også fortonet seg som en ny benk. Helt etter planen altså, men svært overraskende allikevel.

Så da var det bare å dra ut igjen da, for å kjøpe skumgummimadrass og ullstoff som liksom skulle finne tonen så raskt at de sammen skulle fungere som benkepute i skjønn harmoni. Og jeg tror jammen stjernene må ha stått i perfekt posisjon eller no', for det fungerte. Det ble fint. Og prosjekt kosekrok var nesten ferdig; Ett døgn etter at ideen ble sådd, og kun noen få hundringser senere.

Det hele var nesten for godt til å være sant. Men det var sant. Så da var det bare å skru av den mørke bordplaten på det gamle kjøkkenbordet og erstatte den med restene etter hobbyplaten, som forvandlet seg til fin bordplate etter at den fikk pusset ned hjørnene og et strøk med hvit olje. Benken ble malt hvit slik at den gikk i ett med resten av kjøkkenet, en ny lampe ble hengt opp, og en grønn kvast og noen nye blader som liksom skulle innby til å sette seg ned og bli sittende, ble satt frem. Typ; se her finnes både motepåfyll og klorofyll, så slå deg ned, les litt, sug inn den friske luften og føl deg som hjemme.

Så da var det bare å legge til prikkene over i'ene da. En av mormors gamle, slitte stoler ble malt hvit. Prikk. Den andre ble malt i Minty Breeze, som resten av veggen. Prikk. Og en ny String-hylle ble hengt opp der den gamle Shabby Chic hyllen hadde hengt to døgn før. Prikk. Og så var vi ferdige. Og jeg var klar for verden igjen, og for akedager med påfølgende kaffegjester, og for lesestunder, og morgenfrokoster med Marie, og for å nyte et glass vin på benken under middagslagingen i godt selskap.

Happy ending altså. Jeg elsker happy endings. Og vår. Og nå ser det jo endelig ut som om våren kommer neste uke. En uke som forøvrig også inkluderer bursdagen min, og som starter i morgen med middag på Kamai og Marie Mena i Operaen. Jeg gleder meg like mye til alt.

Ha en fin vår da, Med denne skrivehyppigheten er jeg jo tilbake med et innlegg før sommeren, minst:)

2015

2015 har vært et fint år. Det er det ingen tvil om. Det har riktignok vært et år uten livsforandrende hendelser, eksotiske reiser, og store interiørprosjekt. Eller eksteriørprosjekt for den saks skyld. Men det har vært et fint år likevel.

Året har rett og slett bare tøffet av gårde i sitt eget tempo, og gitt oss fine dager og uker med hverdagsstress og hverdagsmagi i grei balanse, og gode øyeblikk jeg tillater meg selv å ta et aldri så lite tilbakeblikk på. Bare fordi det gjør meg glad.

2015 har gitt oss mange fine skiturer, noen mer magiske enn andre. Som denne turen sammen med broren min på hytta i Skåbu i januar i fjor, der solnedgangen og skyene danset seg til et fantastisk skue på himmelen. Så fin var faktisk himmelen at stive nordmenn stoppet opp og hilste på hverandre midt i løypa for å diskutere fenomenet som skjedde over hodene våre, helt uten å ha drukket alkohol først. Et fenomen minst like sjeldent som lysende skyer med andre ord, og jeg husker begge fenomen med stor glede.

2015 var også året jeg endelig turte å ikle meg puffy 50-tallskjørt og kjoler, og bære de med stolthet. Jeg har alltid elsket stilen, og toppet det med å kjøpe et gigantisk tyllskjørt jeg tenkte jeg aldri kom til å tørre å bruke andre steder enn hjemme..

.. og følte meg lykkelig helt ned til tærne, da jeg samlet mot til meg og tuslet nedover 5th avenue til smil og glade nikk, i struttende tyll, en varm vårdag i mai.

2015 har ikke bare tatt oss til storbyer, men også til deilig barnevennlige bamsehotell i sydligere strøk.

.. og til Grebbestad, som ga oss fantastisk fine uker med båtturer, gjemte strender, jordbær på strå og bøttevis med is.

Vi har vært i Bodø hvor vi så Saltstraumen og midnattsolen for første gang..

..og i fantastisk vakre Lofoten, som bød på overnattinger i rorbuer, uvirkelig vakker natur,  knallvær og nattbad i strålende sol, toppturer i toppluer, og livets lengste biltur alene hjem for meg.

Årets har også bydd på mange konserter og festivaler. Finest av alle var Øya som ble arrangert noen knallvarme dager i august. Så vi satt oss på tepper i det varme gresset med gode venner, og gynget til musikk og drakk øl og vann annenhver gang, og nøt musikken og været og hverandre og livet generelt.

Å nyte livet gjorde vi også i Lårdal i Telemark. Vi spontanreiste dit en sen helg i oktober sammen med kjære og gode venner, og forberedte oss til kalde dager og trær uten blader. Men siden årets sommervarme vel ikke kom ordentlig før i august, ble vi tatt i mot av en liten bygd badet i løvfarger og klar høstsol.

Så da var det bare å ta av seg til t-shorten da, og spise ute, og drikke ute, og danse på terrassen, og glede seg over at sommeren varte litt ekstra lenge i år.

Veldig lenge varte den faktisk, for da kulden kom her hjemme, reiste jeg, og en gjeng fine kolleger til et solfylt Barcelona, og så Messi, Neymar og Suárez senke Real Sociedad i 17 deilige varmegrader, mens andre tente lys og feiret 1. advent hjemme. Vi feiret vi også, men vi feiret med cava på taket til historisk museum, og morsomme kvelder på Carpe Diem Lounge Club, Sindur og hysteriske Chupitos.

Og da var på en måte listen for desember lagt; en måned som forsvant i et hav av jobb, barnearrangement, konserter og julebord. Jeg elsker desember. For meg er det en måned med alt for mange arrangement stappet inn på alt for få dager. Men det er også den måneden i året jeg får sett alle jeg er glade i, og gjort masse gøy både med barna, venner og familie. Vi har vært på juletrefester, juleavslutninger, luciafeiringer, juleforestillinger og julelunsjer med venner. Vi har ikledd oss Reindsyrgensere og dratt på fest, danset under Nobelkonserten og i strobelyset til Røyksopp og Todd Terje, hatt julebord med gamle venner og nye venner, og avsluttet med en lang serie fine og tradisjonsrike familiemiddager.

Og oppsummerer jeg 2015 er det vel det jeg sitter igjen med; menneskene jeg har opplevd året sammen med. Det er gøy å reise, og året som har gått har bydd på mange magiske øyeblikk. Men det jeg er mest takknemlig for er at jeg ikke trengte å opplevde alt alene, og at jeg er så heldig at jeg har en hel skokk med fine mennesker rundt meg. Små og store, barn og voksne, nye venner og gamle venner, gode kolleger og kjære familiemedlemmer.

Så takk til dere som har lyst opp livet mitt i 2015. Dere som får fulle hverdager og uker med barnehagelevering og lekser og treninger og matpakkesmøringer og dugnader, til å bli så gode, fordi vi fyller de små pusterommene med så mye hverdagsmagi vi klarer. Det fikk vi jammen til i 2015. Og jeg gleder meg glugg til nye eventyr i året som venter:)

October is all about pink

Det er oktober, og snart kommer rosa sløyfer til å være festet på mang en jakke. Så jeg gjør noe jeg aldri har gjort før, og reposter en tekst jeg skrev for fem år siden. Fordi den gir meg en sjanse til å skrive litt om mamma igjen. Og fordi teksten fortsatt er oktober-aktuell. For bak alle tall og statistikk som snart vil publiseres om brystkreft ligger det skjebner. Og historier. Her er vår:
---------------
Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et innlegg om Rosa sløyfe-aksjonen i dag. Å gi litt velfortjent oppmerksomhet til denne flotte aksjonen som hvert år får kvinner (og menn?) i 43 land til å tenke og handle rosa i oktober måned, med det gode formål å sette fokus på brystkreft, samle inn penger til forskning, samt spre informasjon og øke kunnskapen om sykdommen som hvert år rammer over 3200 norske kvinner.

Men det ble for teoretisk. Så jeg skriver litt om min erfaring med brystkreft isteden. Kjære mamma er nemlig en av de 3200 som hvert år blir rammet av sykdommen, og jeg skulle gitt alt i verden for at hun ikke var en av de 600 som årlig rives vekk fra livet på grunn av den. Men det er hun.

Mamma var lys og lett. Ikke lett som i overfladisk, men som i levende, smilende, inkluderende, engasjert og varm. Få nøt livet som mamma. Og hun måtte tåle mye mobbing fra oss andre for sin enorme kjærlighet til alt som var vakkert. "Jada mamma, fjellene er glitrende hvite og flotte". "Jada mamma, fullmånen er veldig fin i natt -  vi har allerede vært ute og sett på den 3 ganger". Og "Jada jada, det er veldig flott å se utover havet i dag". Hun kunne være en pest og en plage i sin iver:)

Mamma hadde alltid ansiktet rettet mot solen. Hun møtte rett og slett livet smilende. Og da lynet slo ned fra klar himmel i april 2008 og hun fikk diagnosen brystkreft, fortsatte hun å smile. Og hun trøstet oss andre som var så avhengige av henne med at dette var en kamp hun skulle vinne. 
Selv var hun ikke i tvil. Jeg derimot gråt uten stopp i 2 døgn. Kanskje var det fordi jeg var høygravid. Sannsynligvis var det bare fordi jeg visste at sykdommen mamma hadde fått kunne drepe henne, og at det var noe som aldri aldri måtte skje. Jeg trodde ikke jeg ville klare meg uten henne. Heldigvis er man som regel sterkere enn man tror.

Mamma var ferdig med cellegift og var i realiteten friskmeldt den 26. november samme år. Det er en dag jeg fortsatt synes er vanskelig å tenke på. Allikevel husker jeg alt som om det skulle ha vært i går. Jeg husker barseltreffet i Frognerparken. Den hyggelige trilleturen hjem der vi snakket om mamma og der jeg konkluderte med at alt selvfølgelig ville gå bra fordi det ikke var noe annet alternativ. Jeg husker samtalen med mamma på kvelden. Hvordan hun lo og tullet med pappa i bakgrunnen, og hvor hemmelighetsfull hun var siden hun hadde kjøpt julegave til meg samme dag. Jeg husker samtalen med pappa noen timer senere som fortalte meg at vi måtte forte oss til akutten fordi mamma plutselig hadde kollapset. Og jeg husker hvordan jeg nektet å la de neste ordene som kom å synke inn. Jeg husker at Lille w hadde på seg en Manchester United pysj da jeg løftet han opp av sengen og la han over i bilsetet. At jeg møtte øynene mine i speilet i bilen på vei til sykehuset uten å kjenne de igjen fordi jeg så øyne fulle av sjokk. Og jeg husker hvordan den samme setningen kvernet rundt og rundt i hodet mitt hundrevis av ganger i løpet av bilturen, som om jeg prøvde å forstå situasjonen. "Jeg er på vei til sykehuset for å ta farvel med mamma". "Jeg skal ta farvel med mamma". 

Mamma døde ikke den natten slik legene trodde hun ville. Hun våknet opp igjen, like klar som alltid, og med det samme smilet om munnen. Men denne gang med en visshet om at hun bare hadde få måneder igjen å leve. Aldri har jeg sett noen sterkere enn mamma gjennom den perioden.

For hva gjør man egentlig når man vet man skal dø? Det finnes sikkert utallige måter å takle en slik beskjed på. Mamma bestemte seg for å leve. Som alltid. Bare enda mer. Hun booket reiser til steder hun enda ikke hadde rukket å se, hun inviterte på familiemiddager så ofte hun kunne, hun skjemte oss fullstendig bort på hytta, og hun hadde alltid huset fullt av venner og familie. Av alle vi som ikke kunne få nok av henne og som nøt hvert lille minutt ekstra vi hadde fått i gave.

For vi lærte oss faktisk å se disse månedene som nettopp det. En gave. Vi var takknemlige for at vi hadde muligheten til å si alt vi hadde å si. Vi sa "Jeg elsker deg" endeløse ganger, og snakket ofte om hvor heldige vi var som hadde denne tiden i forhold til de mange som får sine kjære brutalt revet vekk i løpet av et sekund.

Begravelsen hennes var som henne selv; lys og lett. Mamma og jeg hadde jo muligheten til å planlegge den godt, og vi bestemte at den skulle være en hyllest til det fantastiske livet hun hadde levd, ikke en sorg over døden som kom for tidlig. For all del, det var sorg. Mer enn man tror man orker. Men det var smil. Og det var varme. Og mamma var med. Jeg laget et slideshow som viste bilder fra alle merkedagene i mammas liv; fra feiring av ett-års dagen hennes, til lykkelig stunder sammen med egne barnebarn. Mamma var absolutt med. Og hun var smilende og vakker. Som alltid.

Dette ble langt. Og det er ikke meningen å bedrive sosialpornografi. Men jeg savner mamma og skulle ønske hele verden visste hvilket fantastisk menneske som var her sammen med oss i 53 korte og lange år. Tanken på at dere som er innom i dag vet at hun fantes er nok. Når jeg tenker på henne lever hun. Og når dere leser dette lever hun et lite øyeblikk i hodene deres også. Det er mer enn bare nok. Det er en tanke som gjør meg veldig glad. 

WHEN I AM DEAD

DO NOT STAND ON MY GRAVE AND WEEP.
I AM NOT THERE, I DO NOT SLEEP.
I AM THE THOUSAND WINDS THAT BLOW,
I AM THE DIAMOND GLINTS ON SNOW.
I AM THE SUNLIGHT ON RIPENED GRAIN,
I AM THE GENTLE AUTUMN`S RAIN.
WHEN YOU AWAKEN IN THE MORNING`S HUSH,
I AM THE SWIFT UPLIFTING RUSH
OF QUIET BIRDS IN CIRCLED FLIGHT.
I AM THE STARS THAT SHINE AT NIGHT.
DO NOT STAND AT MY GRAVE AND CRY,
I AM NOT THERE, I DID NOT DIE. 

Christina Rossetti (eller som jeg følte da jeg fant denne teksten; til Anita fra mamma)

September

Sommeren er på hell. I følge kalenderen har den vel vært over en stund allerede, men ikke ifølge temperaturen. Og solen. Den har først latt høsten slippe til nå helt på tampen av september.

Nå er jeg forresten litt glemsk.  Kom jo plutselig på at september også har bragt med seg styrtregn og flom som ga meg lange omkjøringer for å komme til og fra jobb. Men noen ganger er det greit å være litt glemsk. Så jeg husker septemberhelgene i steden.

Som avslutningshelgen i Grebbestad. Der vi la til med båten på stille strender på dagtid og badet i glitrende morild midt på natten.

Eller konferansen jeg arrangerte på vakre Havna Tjøme, som jeg valgte fordi jeg vet hvor fantastisk idyllisk hotellet ligger til midt i vannkanten.

At stedet var like vakkert inni var derimot en positiv overraskelse, og jeg kjenner jeg har lyst til å gjenskape fargekombinasjonene og stemningen i et rom hjemme så snart som mulig. Så fint!

Om jeg bare kunne tatt med utsikten utover sjøen også:) Synes ikke så godt her, men den er fin, jeg lover. I et annet liv kanskje. Da skal jeg bo ved sjøen.

Kunne forresten ikke være på Tjøme uten å ta turen innom det nye nasjonalparksenteret på Verdens Ende. Jeg haddet stedet for meg selv en vakker og vindstille formiddag etter endt konferanse. Så jeg vippet av høye heler og tuslet så langt ut det var mulig å gå på svabergene, og satt meg ned og kikket utover det glitrende havet. Herlig meditasjon etter noen fine men stressende dager, og jeg tuslet tilbake med en forelsket-i-livet følelse i magen som jeg håper alle kjenner på en gang i blandt.

Med september kom også helgen jeg har grugledet meg mest til hele året. Oslo Maraton ble arrangert lørdag 19. september, og jeg vil for alltid forbinde datoen med strålende sol fra skyfri himmel, en by pyntet til fest, smilende, fine mennesker som ropte navnene våre og heiet oss frem, og for mål som ble nådd.

Hadde du spurt meg for et år siden om jeg trodde hele familien ville stille til start for å løpe 42,195 km hadde jeg trodd du var mildt animert. Men vi stilte alle sammen; mann, brødre og svigerinner, og jammen kom vi ikke i mål også. Jeg greide målet på ganske nøyaktig 4 timer, og krysser fornøyd av maraton fra things-to-do-before-I-die listen. Nå gleder jeg meg til å fortsette med halvmaraton, aller helst i Berlin, Boston og New York, så det er bare å fortsette å trene og begynne å booke turer:)

Vi syntes vi fortjente kos og litt avslapning etter en fin men hektisk måned, og siden vi i tillegg feiret 10 års bryllupsdag i slutten av september, ble denne helgen tilbragt på Farris Bad. September ble dermed avsluttet med god mat, god vin, massasje, flere iskalde bad i sjøen som ble etterfulgt av herlige varmende opphold i varmekulpene, masse smil og masse bobler. Og vet du, det synes jeg september fortjente.

Så takk for nå sommer 2015. Om 2 dager er det oktober, og nå kan høsten komme. Jeg er klar:)

Ha en herlig høstferie

Øya

Bra konserter, 27 grader og skyfri himmel, gode venner, kald øl, smilende mennesker, og kjærlighet. Masse kjærlighet. 

Øya leverte i år også<3

Summer nights

Årets første sene kveld på terrassen hjemme kom sent men godt. Nå skal solen visstnok varme oss hver dag denne fine uken som avsluttes med Øyafestivalen. Frem til da er jeg å finne akkurat her ↓

Ha en fin sommeruke!

Hverdag

Så var hverdagen i gang igjen da. Fint det altså. men jeg kjenner litt at dette innlegget ikke helt kommer til å preges av samme eufori som de siste ferieinnleggene. Er for trøtt. Rart det der hvordan man først kommer på hvor utrolig deilig det var å kunne sove lenge om morgenen idet vekkeklokken ringer ubarmhjertig tidlig første arbeidsdag, og man tenker; shit, var det sånn det var!?

Men men. Sommeren er jo ikke over enda. Det venter fortsatt noen småturer hit og dit, en festival, noen fjellturer og forhåpentligvis mange bad enda. August har jo så vidt startet. Ingen grunn til å deppe enda med andre ord.

Hjemme er det også fortsatt sommerfarger som ruler stuen. Om en måneds tid tipper jeg den har gjennomgått samme metamorfose som den gjør hver eneste høst, og at den har blitt mørkere, mykere og hakket mer glamorøs. Men ikke enda. Farger gjør meg fortsatt glad, og jeg blir i godt humør bare av å kikke ned på de fargesterke Hay putene jeg kjøpte for å trøste meg selv i vår (etter en liten omgangssyke-incident på det nye teppet mitt). 

Da vi pusset opp tv-stuen før sommeren løp jeg forresten rundt med pensel og malingspann og malte stort sett alt jeg kom over. Jeg malte gullvaser jeg var lei av matte grå (lot litt av gullet skinne igjennnom da, ble fint), de hvite små rammene mine  fikk utdelt hver sin farge og ble sirlig malt, og den store rammen på bildet over fikk seg et par strøk Minty Breeze. 

Og vips ble det mer liv. Nå krysser jeg bare fingrene for at den nyutsprungne kjærligheten min for farger holder mer enn en uke:)

Fortsatt god sommer da. Måtte den vare lenge!

Lofoten

Norge altså.

Jeg har feriert alt for lite i eget land. Jeg skjønner det nå. Jeg skjønte det allerede da jeg satt på flyet som skulle ta oss til Bodø og kikket ned på spisse fjelltopper som stupte modig rett ned i sjøen, og på hvite strender omkranset av asurblått vann.

Jeg skjønte det da vi kom til Bodø, som kanskje ikke er så spennende i seg selv, men som viste seg fra sin aller beste side og tok oss i mot med 24 varme grader, hvite fjell og glitrende hav.

Og jeg skjønte det da vi tok småturer rundt omkring, som til Saltstraumen som imponerte da den var på sitt høyeste med sine virvelstrømmer som danset i varm midnattssol.

Allikevel var det først da vi ankom Lofoten etter en solfylt og vindstille fergetur fra Bodø til Moskenes som ble tilbragt på dekk, at jeg virkelig ble stormforelsket i denne for meg nye delen av landet vårt. 

Vi bodde på Eliassen Rorbuer i Reine de første dagene, og jeg hoppet bokstavelig talt opp og ned da vi kom dit. "Vår" rorbu var en av de nærmest på bildet, og lå så idyllisk til at jeg fant det helt umulig å ikke løpe rundt som en hodeløs høne en liten halvtime, før vi endelig slo oss ned med hver vår Corona (og to Capri-Sonne) og nøt midnattsolen.

På dag 3 våknet vi opp til 11 grader og tett tåke, og da demret det litt hvorfor jeg har styrt unna Nord-Norge som sommerferie-destinasjon tidligere. Vi besteg allikevel bratte (og med bæremeis; litt skumle) Reinebringen. Dette var turen jeg gledet meg mest til på hele turen, og jeg gledet meg som et barn til å fange min versjon av denne fantastiske utsikten på film:

Og det gjorde jeg da. Her er den; tadaaaa!

Ikke den mest storslagne utsikten fra toppturene våre altså. Toppturer ble derfor byttet ut med toppluer for noen..

.. mens andre fortsatt var hodeløse. Jeg kan melde om et friskt bad i deilige 9,4 grader, som ga meg lett neglsprett de neste to timene, mens den gode følelsen i magen holdt stand hele dagen. Vel verdt badet altså.

Turen gikk videre til Henningsvær, Kabelvåg og Svolvær. Toppluene var fortsatt på, men her fikk vi endelig belønning for å bestige en topp eller to. Jeg likte spesielt godt Tjeldsbergtinden med sine bratte stup ned mot havet og nydelige utsikt ned mot Svolvær på den ene siden, og Kabelvåg på den andre siden. Litt frynsete nerver fikk man av å ha med seg to små eventyrere opp dit, men sjokolade hjalp. Sjokolade fører nemlig til at små eventyrere for en gangs skyld sitter musestille i frykt for at den andre eventyreren skal få en eneste bit mer enn en selv, og ingen falt dermed for fristelsen til å falle ned et eneste stup. 

Var litt godt å komme ned og.

Harstad og Evenskjer var siste stopp på reisen, og ønsket oss velkommen med varmere vær og spektakulære og dermed sønvnløse netter med midnattssol. En kan rett og slett ikke legge seg når man befinner seg i postkort som dette.

Man må bade isteden. I deilige oppgraderte 9,7 grader. Men denne gangen var det ikke en neglesprett i sikte siden vi bodde rett på stranden og bare kunne spurte inn i dusjen etter endt bad.

Og etter utrolig morsom fredag som ble tilbrakt med bål og grilling og et rødvinsglass eller fire i svigerfamiliens gapahuk, og en litt roligere men like koselige 90-årsdag på lørdag, var ferien over. Og mann og barn fløy hjem mens jeg satt meg i bilen og kjørte de 130 milene som skiller midnattssolens landsdel fra min egen. Jeg vil ikke se en bobil til i mitt liv, ellers gikk turen finfint. Og jeg tar med meg minnene om dager som denne..

..og netter som denne.

..og glemmer alt om litt få varmegrader, og bobiler som kjører 20 km under fartsgrensen og gjør som alle andre forelskede idioter og husker bare det vakre. For det var det plenty av.

Takk for nå midnattssol, små fiskevær, stupbratte fjell, turkise vann, grønne sletter og tørkede fiskehoder. Vi ses igjen.

Summer snapchats

Hei hei,

Sommerferien er i full gang, og siden jeg ikke har tatt i et speilreflekskamera på flere måneder tyr jeg til halvdårlig men helglad snapchat-historikk isteden. Sommeren så langt har nemlig vært fin. Nesten finere enn vi fortjener, tatt den dårlige norske sommeren så langt i betraktning.

Mens det regnet hjemme siste uken i juni nøt vi nemlig late varme dager på Fig Tree Bay på Kypros.

Vi gjorde ingen ting annet enn å bade, lese, spise og leke.

Og når barna er lykkelige..

..er foreldrene lykkelige. Rart det der. Saltvann i håret, solbrent hud, og rosé i glasset bidrar vel litt det og:)

Ferien fortsatte på stugan i Grebbestad, og vi tok sommervarmen med oss dit. 

Lille w som absolutt ikke er så liten lenger, fylte 7 år mens vi var der, og vi feiret med 28 grader og skyfri himmel, bading, middag på bryggen og bøttevis med is. 

Og slik gikk igrunn dagene.

Nå venter noen rolige dager før vi retter snuten mot Lofoten om noen få dager. Det skal bli kaldt, men jeg gleder meg som en gal til å se en ny landsdel, til å bo i rorbu, gå fjellturer, reise på ørnesafari og kanskje hanke inn en lofottorsk eller to.

God sommer:)