Jeg synes nesten det er rart at ikke klokken er blitt brukt som et symbol i media tidligere, for det å stå midt i mot den på torget under føltes ikke annet enn sterkt. Det føltes sterkt fordi fontenen foran Arbeierpartiets Hus var kantet med blomster, som alt annet i byen. Det føltes sterkt fordi alle flagg var reist på halv stang og fordi så uendelig mange vinduer rundt torget er blåst ut. Det føltes sterkt fordi man ser den utbombede høyblokken rage over seg, og det føles sterkt fordi man ser at klokken midt i mot allikevel tikker trofast videre. Skadeskutt men bestemt på å fortsette. Akkurat som alle menneskene på torget under. De som smiler til hverandre, som nikker. Eller som gutten som gikk bort til en ukjent jente som gråt og tok på skulderen hennes.
Alle sier Oslo aldri kommer til å bli det samme. Hva om noe kan ha blitt bedre?
Så rart... Jeg var også i Oslo på torsdag og tente et lys i domkirken. Jeg gikk også over Youngstorget og så blomstene i fontenen men jeg la ikke merke til klokken. Enig med deg i at den kunne vært brukt som symbol på det som har skjedd. Ellers skriver du som alltid veldig godt både i dette innlegget og forrige innlegg, og nydelige bilder i begge to. Ble også veldig rørt over Carsten Bo's tale som du refererer. Ufattelig det som har skjedd, men jeg håper (som deg) at Oslo og Norge kan bli bedre etter dette. Ønsker deg en god helg. Klem
SvarSlett