Lave forventninger

Jeg må jo være noe sånt som den aller siste kvinnen i Norge som enda ikke har hatt muligheten til å se hvordan det står til med våre fire kjære venninner fra Manhatten, som vi har fulgt gjennom tykt og tynt i 12 lange år, 6 sesonger med serie, og 2 filmer. I går dukket derimot muligheten opp, og jeg grep den ikke uventet grådig (jeg fikk tilgang til VIP-billetter til Norge-Frankrike kampen, sendte resolutt M og kompisene dit, slang lille w i seng, fylte opp rødvinsglasset, og stupte et svalestup ned i sofaen som ville fått øynene til Norges stupeelite til å bli store og våte (..!)

Og alt dette på tross av at mine forventninger til filmen var laaaaave. Jeg elsker hver eneste en av de 94 serie-episodene som jeg vokter med mitt liv der de ligger oppi den lille rosa skoboksen sin, og mine forventninger til den første filmen var følgelig også skyhøye. Jeg ble litt skuffet. Sjarmen var borte, klærne var ikke like magiske og Carrie var blitt ganske bitchy. Men aller viktigst; Selv om filmen tok for seg store, tunge problemer synes jeg den allikevel endte opp ganske overfladisk. Serien derimot handlet riktignok om desingersko og sex, men den hadde alltid en god porsjon livsvisdom i bunn. For all del, jeg koste meg og lo så jeg trillet, men forventningene var ganske enkelt litt for høye..

Moralen må vel være at lave forventninger kan være ganske så flotte greier noen ganger. For jeg hygget meg stort i går. Riktignok var en del kommentarer litt kleine, Samantha var kanskje litt vel svett, og det ble litt vel mye Abu Dhabi Doo, men det gjorde liksom ingen ting. Det var deilig å henge litt med jentene igjen. Og Mr. Big var kjekk. Og Aiden var kjekkere. Og jeg koste meg. Som jeg koste meg:)

Kos deg du og:)

❤