onsdag 17. februar 2010

Over regnbuen

Jeg tror ikke jeg hadde kjent reel frykt før jeg ble mor. Riktignok var edderkopper ekle og jeg kunne få en kald klump i brystet av å fly i turbulens, men virkelig virkelig frykt, det hadde jeg aldri kjent. Så ble jeg mor.. og redd. Redd for at det skal skje noe med den lille sårbare kroppen som er så avhengig av meg, og redd for at det skal skje noe med meg selv, slik at den lille gutten min må vokse opp uten en mamma.

Nå er det ikke slik at jeg går rundt som en skjelvende bylt eller skjermer Lille w unødvendig. Jeg er mest ubevisst redd. Men noen ganger skinner frykten gjennom. Som da lille w satt en liten appelsinbit i halsen og stirret hjelpesløst på meg med store våte øyne, og jeg kjente at verden, tiden og hjertet mitt stoppet helt opp av frykt. Eller når han sover så tungt at jeg ikke klarer å få ro før jeg nesten har krabbet oppi sengen hans for å sikre at det kommer en liten luftstrøm ut av bøtteknottnesen hans.


Hver kveld før Lille w legger seg leker vi samme lek. Den går ut på at han stiller seg innntil veggen og teller til tre, før han kommer løpende mot meg og kaster seg inn i armene mine mens han ler (dette gjentas minst 35 ganger). Da er jeg aller lykkeligst, og kanskje også aller mest redd. For jeg kjenner at denne lille bylten må det aldri skje noe med - han ville jeg gladelig ofret livet mitt for hvis det var nødvendig.


Noen mennesker må gjennom det utenkelige. Det å miste et barn. Det er vanskelig å fatte at man kan leve videre etter det, men de som opplever det gjør det likevel. Jeg har tidligere nevnt den fine og såre bloggen til Sheye Rosemeyer, som med en nydelig penn skriver om livet og om tapet av sin 3-årige datter Ava. Hun skriver blant annet små personlige tekster til datteren. Jeg synes alltid de er vakre:

I am waking up to your footsteps on my floor. Making toast for four. Finding spotty socks for kindy. Prettying your hair. Making strawberry milk. Buying things that sparkle. Taking you to ballet. Showing you off. Watching you swim. Hearing you sing. Taking your photos. Holding out my hand for your frangipanis. Laughing at your laugh. Reading Pat The Bunny. Kissing you goodnight. Breathing you in. Marveling. Adoring. Expecting a tomorrow.

Somewhere, over the rainbow, I am with you
Sheye Rosemeyer

Jeg er så glad jeg kan være med Lille w både over og under regnbuen..

8 kommentarer:

  1. Å herlighet! Nå strigråter jeg! Bestemte meg først for å ikke gå inn på bloggen du linker til, men så gjorde jeg det likevel... Slike historier får meg alltid til å gråte. Slik at tårene spruter og jeg hikster høyt. Fordi livet kan være så blodig urettferdig... Og fordi vi aldri vet hvem som blir rammet. For et mareritt det må være å miste et barn. Etter å ha lest noen av disse vakre og ubeskrivelig såre tekstene løftet jeg opp babyen min og klemte og holdt han tett, tett inntill meg. Så gikk vi inn på lekrommet og klemte hardt rundt storebror også.
    Og jeg tenkte at denne dagen - som egentlig er en grå onsdag, hvor jeg er trett, irritabel og livet ikke føles på topp - ja, det er faktisk likevel en dag å ta vare på! Og en dag for å takke for at vi har hverandre!

    SvarSlett
  2. Så vakkert skrevet. Det er helt sant, man endrer oppfatning av livet når man har blitt mor. Nydelige bilder av din lille.

    SvarSlett
  3. Jeg kjemper med tårene.. det utrolig hvor sårbare vi blir med en gang vi blir mødre.
    Det er vårt hjerte som går rundt og leker puster går ler og gråter.. For de av oss mødre som har barn, og barn som er friske kan ikke være takknemlige nok.
    For det gjør så utrolig vondt, en del av din egen sjel dør hvis det er noe som skjer med din lille. Ønsker alle mødre det godt.
    Kos

    xxxxx

    SvarSlett
  4. åh, nå renner tårene mine!
    For ett vakkert innlegg, og en utrolig vakker gutt du har! og ja.. jeg kjenner så voldsomt på de samme følelsene, redd for at noe skal skje med guttene mine og redd for at noe skal skje med meg slik at jeg ikke får sett dem vokse opp. Jeg vet jo at vi ike kan gå rundt å være overbeskyttende og redd, men frykten er jo der likevel. Du setter å utrolig fint ord på det vi alle tenker!

    God tårevåt klem til deg :)

    SvarSlett
  5. For et herlig innlegg.
    Ja, barna er det kjæreste vi har.
    Disse tankene tar man med seg resten av livet!
    Nydelige bilder av et helt nydelig barn!
    Klem Tove

    SvarSlett
  6. Tenkte på det da jeg la meg i går, hvor uendelig heldig vi er som har EJ her og jeg måtte inn å kysse henne en gang til..
    Jeg kjenner mye på den skjøre kjærligheten jeg føler for lille jenten min.
    Jeg har litt ambivalente føleser ovenfor Sheye sin blogg, men hun skriver mye fint og bildene er vakker..
    Ønsker deg en god dag.
    Gutten din er nydelig!

    Klem frra Tonje

    SvarSlett
  7. Hei!!
    Jeg skjönner akkurat hva du mener. Carolina har blitt 4 uker idag, og fra dag 1 har hele beskytterinstinktet värt utrolig sterkt. Jeg er helt overbevist om at jeg har fått ökt hörsel; kom inn på et kjöpesenter som jeg har värt mange gange för, og plutselig synes jeg de var mye stöy der. Hele kroppen er på vakt ettr potensielle farer :-)

    God helg!

    Marte

    SvarSlett
  8. If you want your ex-girlfriend or ex-boyfriend to come crawling back to you on their knees (even if they're dating somebody else now) you have to watch this video
    right away...

    (VIDEO) Why your ex will NEVER get back...

    SvarSlett

Tusen takk for at du tok deg tid til å legge inn en kommentar hos meg:)