Livstegn

13 måneder uten et eneste lite innlegg.. Jeg kan nok ikke kalles noen blogger lenger. Tror i grunn jeg aldri kunne det før heller så reality biter ikke så veldig hardt. Men i dag kjente jeg det plutselig litt igjen. Lysten til å løpe rundt med kamera og knable ned noen ord. Så da gjorde jeg det.

Vel, kalenderen viser februar 2015. Vi er med andre ord godt over midtveis i en vinter som har vært...tja hva skal man si,.. våt og litt forvirret? Snøkaos den ene dagen med timelange køer til jobb. Hele nabolaget i skiløypen dagen etter og alle like blide. Varmegrader, sørpe og så blank is i veien de neste dagene, og så snø igjen. Og ski og glade naboer. Til varmegradene kom dagen etter.. Og slik har det liksom gått. Nuvel, jeg klager ikke (bare til alle jeg møter), for nå kan denne dustevinteren ta seg en bolle. For snart er det vår, årets beste årstid! Og etter våren kommer sommeren. Gleder meg som et barn til begge deler, og tillater meg å mimre bittelitt om den helt fantastiske sommeren vi hadde i fjor. Om årets versjon bare kunne bli halvparten så fin skal jeg ikke klage på været mer enn et par-tre ganger, toppen.

Sommeren 2014 startet med et brak da rundt 60 nordmenn, deriblant flere av våre beste venner, møttes i den Blå Lagune på Island for å drikke deilige drinker og smøre oss inn med illeluktende leire. Formålet med turen var å få giftet bort vår kjære islandske Sif til kjekke Frode, slik at vi virkelig sikret at hun forble i Norge for alltid, og det tror vi hun gjør nå. Sif og Frode giftet seg, og vi andre fikk en heidundrandes tur med på kjøpet. Vi så nødvendige severdigheter, men kun de nødvendige, kjørte russebuss, plukket opp haikere, badet uten en tråd i et iskaldt Atlanterhav, og danset til tidlig morgen. En tur som i grunn satt standard for resten av sommeren.

Vi hadde fine dager i Grebbestad.. 

..og nøt lange dager ute med båten og la til på strender vi hadde helt for oss selv.

Og denne fine lille karen, som slett ikke er så liten lenger, fylte 6 år midt i ferien og feiret dagen med bøttevis med is og ny girsykkel. Disse to altså. Jeg elsker dette bildet fordi jeg synes det så godt viser personligheten deres. Lille store W som på mange måter er en voksen sjel i en liten kropp, og hans bølle av en lillesøster som forguder hvert skritt han tar. Ikledd uniformen sin; joggiser, strutteskjørt og blått arvet utstyr. Og med verdens største glimt i øyet og (nesten) alltid tilstedeværende skøyersmil.

Vi var på festivaler og koste oss i junivarmen (dette er fra Norwegian Wood)..

Og jeg jogget og jogget og badet etter nesten hver eneste joggetur. Jeg har alltid likt å jogge, men nå har det blitt en slags meditasjon for meg. Jeg storkoser meg på tur, klarner hodet etter lange jobbdager, og det finnes ikke et problem som ikke kan løses på tur. Brødrene mine har lurt meg med på helmaraton i september, og jeg håper jeg kommer ut av opplevelsen med trenings- (og livs-) gnisten i behold, men er jammen ikke sikker.

I juli pakket vi bilen, rettet snuten mot fjellet, og hadde noen fine dager i Skåbu..

Før vi kjørte videre vestover og ble tatt i mot av kjære venner på vakre Stadt. Vi ble tatt med på morgen fiske på blikkstille vann..

Og til paradis for å surfe. Tenk at vi har strender som Hoddevik i Norge, og tenk at jeg aldri har vært der før. Vel, jeg kommer tilbake!

Ikke bare fordi stranden er den vakreste jeg har sett. Men også fordi bølgene, som nesten alltid ruller store inn mot stranden, var nærmest fraværende mens vi var der. Isteden viste gradestokken 28 grader, og vi badet, grillet, tok noen øl og vurderte fast bosetting.

I mangel av store bølger testet vi paddleboard isteden. Og etter noen spektakulære tryninger kom jeg plutselig på fornavn med både åre og brett, og et gryende kjærlighetsforhold oppstod. Helt magisk var det å padle utover mot det åpne havet i den glitrende stripen kveldssolen skapte.

Etter vestlandsturen ble vi grepet av latterlig overmot og tilbrakte 4 dager i Legoland sammen med halve Europa. At det var 34 grader i skyggen under hele oppholdet, og at vi aldri fant noen skygge, gjorde ikke saken bedre. Det var derfor med en viss lettelse at vi landet på norsk jord igjen og rømte ut med båten til strendene vi liker å tro at bare vi vet om. Heldigvis fungerer øde strender perfekt som rekonvalesens for traumatiserte småbarnsforeldre, og etter et par dager var vi (nesten) oss selv igjen.

Så kom høstferien, en ferie jeg var mildt sagt spent på. Da reiste vi sammen med 5 andre vennefamilier til en gigantisk villa vil hadde leid i vakre Mijas rett ved Marbella.

Huset hadde alle mulige bekvemmeligheter, men det aller fineste med turen var allikevel menneskene vi reiste med.

Sammen med de nøt vi late dager ved poolen og ivrige matcher på tennisbanen. Vi koste oss med barna, spiste sene middager, danset med armene i været, hadde herrenes og damenes aften og synkronstupekonkurranser midt på natten.

Årets siste utenlandstur gikk til London med kjære venninner, og bildet under der vi har vært i byen ca 13 minutter beskriver greit turen. Veldig deilig med en langhelg som bare inneholdt shopping, god mat, dansing og masse masse latter.

Et veldig fint år ble avsluttet på hytta i Skåbu. Vi hadde ikke lyst på grønn juleferie som året før, og fjellet leverte med fint vær, nok snø, og spektakulære solnedganger.

Årets aller siste solnedgang over Jotunheimen ble beundret fra toppen av Skarfjell sammen med lillebroren min. Jeg følte meg så takknemlig da jeg stod der med ettermiddagsolen i ansiktet på nyttårsaften, og kikket på de vanligvis hvite toppene som nå lå badet i farger rundt meg. Nok et fint år var forbi, og jeg fikk lyst til å takke noen, men visste ikke hvem jeg skulle takke. Så jeg takket mamma. Gjør gjerne det. Hun har kanskje ingen finger med i spillet, men det er fint å tro på det likevel.

Jaja. Slik gikk det altså da jeg skulle skrive et innlegg om den nye lampen i gangen. Du vet, de to første bildene før innlegget sporet totalt av. Igjen. Men siden jeg nå først løp rundt med kamera i går, har jeg flere bilder liggende, og dermed også sannsynligvis et par innlegg til før jeg gir meg. Målet må jo være å overgå 2014 med sine 2 innlegg. Viktig å sette seg mål man kan nå. Vi ses!

Ha en finfin uke!

/A