21. desember

En lang, fin og intens høst er tilbakelagt. Mye jobb og nye hindre man har turt å hoppe over. Mange fotballtreninger og svømmetimer. Henting og levering i barnehagen. Titusenvis av brødskiver som har måttet bli smurt (minst). Noen reiser. Mange vennemiddager. Gode klemmer. Mye latter. Overraskende mye dansing. For lite søvn fordi man har tenkt jobb om natten. Fine morgener fordi de har startet med to små myke som har bablet glade i sengen vår med utømmelig energi og små lyse sinn. Fulle dager. Mange smil. Litt savn. Gode helger. Fine skogs-og fjellturer. Mål som er nådd. Stolthet. Og kjærlighet. Masse kjærlighet.

Nå er høsten over, julen står for døren, og det føles fantastisk å trykke inn pauseknappen, tømme hodet, og sette av all tid de neste ukene til å bare kose seg, slappe av, og nyte denne fine tiden sammen med den fineste gjengen jeg vet om. Lite visste jeg om kjærlighet før M og jeg klarte å lage to medlemmer til, en liten mini M og en liten mini me, og gikk fra par til team. Nå er det oss de neste ukene. Og masse mat. Og gaver. Og julehilsener. Og klemmer. Og hilsener til og fra alle man er glade i med ønsker om et nytt fint år og tanker om året som har gått. For det har jammen vært fint det og. 

Og mini me, lille krølltoppen og spilloppmakeren min. Hun vokser fortere enn lynet. Og jeg vil bare stoppe tiden og holde henne tett inntil. Så jeg gjør det så ofte jeg kan. Løfter henne, og danser med henne rundt på kjøkkenet. Det har jeg gjort fra hun ble født, og jeg tror hun liker det. Mens Lille w alltid har vært en pappagutt, noe som har vært fint og ganske rørende, har Marie blitt en liten mammajente. Og det gjør meg litt rar innvendig. Det er noe med måten hun ser på meg og alltid prøver å gjøre akkurat det samme som meg. Hun legger hodet litt på skakke hvis jeg gjør det. Setter seg på samme måte. Steller seg inntil. Låner skoene mine og bærer vesken hun har tyvlånt akkurat som meg, og lar meg innse at jeg nok ser litt jålete ut når jeg spankulerer av gårde med vesken hengende over armen slik jeg pleier. Hun gjør i ihvertfall det. Og jeg elsker det! Jeg elsker hvert minutt.Og jeg er litt redd for at det skal forsvinne. Det gjør det sikkert ikke. Men jeg vil leve som om det skulle det. Og jeg vil nyte hvert minutt av denne tiden. Fordi den fortjener det.

Nuff said. Noen er kraftig angrepet av plutselig juleglede. Det er vel vanskelig å kamuflere.
Nå er det ferie i 2 uker. Og jeg gleder meg! Håper du som titter innom (hvis noen fortsatt gjør det etter at jeg nærmest sluttet å blogge) har to fantastiske uker ventende foran dere også.

God jul:)