Venninner

Noen ganger spør folk om jeg har sluttet å blogge. Og jeg er jammen ikke sikker. Det er jo ikke slik at jeg har planlagt en sober bloggavslutning eller noe slikt, heller det motsatte. I denne permisjonen skulle jeg jo blogge så det sprutet, og daglig komme med nye fantastiske innlegg krydret med bilder av skyhøy kvalitet, hakeslippende inspirasjon og spennede løsninger man bare trodde fantes i de vakreste drømmene (!).

Men akk, planen ser vel mildest talt ut til å drukne i sin egen svulstighet. For hva er det denne permisjonen brukes til, rent bortsett fra å stirre forelsket inn i øynene til datteren min, lage teite grimaser, snakke babyspråk dagen lang og klappe høyt i hendene når bleien er full? Vel, den brukes på venninner.

 

Den brukes på venninner jeg har kjent hele livet, på venninner jeg møtte i min spede ungdom, på venninner jeg først møtte på høyskolen og på venninner jeg akkurat har møtt. Alle unike og alle veldig forskjellige. Bortsett fra på et område. Jeg liker de alle sammen så himla godt. Svupp inn i hjertet mitt alle sammen.

I dag har jeg hatt lunsjbesøk av de fine jentene jeg vokste opp med. Jenter jeg har kjent siden jeg hadde grorudpalme og hvit ryggsekk i skai. Jentene som skrev de første linjene i Pusur-dagboken min, som var forelsket i den samme gutten som meg uten at det gjorde noe fordi jeg jo var forelsket i to til, og jenter jeg mistet kontakten med i flere år før vi plutselig fant tilbake til hverandre og begynte å møtes hyppig igjen.

Så jeg kokkelerte og bakte..

.. og jeg fikk finfine vertinnegaver.

..og jeg kooste meg. Du vet slike dager som bare er fine.

 

I morgen venter en ny dag. Og nye venninner. Helt nye denne gangen. Så nye at jeg nesten ikke kjenner de enda. Men jeg liker de. Godt. Og vips går det enda et par dager før jeg blogger igjen. Men jeg har ikke sluttet helt enda. Tror jeg:)

 

Fin kveld!