Bak stjernene og skyene

Det er september. Det er høst. Og Lille w er i det snakkesalige hjørnet for tiden. Helst vil han lære alt om livet i løpet av et lite minutt, så han spør og han spør. Og han spør litt til. Og jeg svarer så godt jeg kan.

En av tingene han er aller mest opptatt av for tiden er at jeg ikke lenger har noen mamma og at han ikke har noen mormor. Og hver kveld når han ligger godt pakket inn i dynen sin og har bamsen i den ene armkroken og Fantorangen i den andre, snakker vi litt om alt det han lurer på. Har ikke du noen mamma? Mormor ble veldig syk og kunne ikke være sammen med oss lenger. Nå er hun i himmelen og passer på oss der. Kan vi fly til henne med det flyet vi fløy til Spania? Nei vennen min, hun er nok litt høyere opp (ok, jeg får kanskje ikke mammaprisen dette året, men hva sier man?)

I går lå han lenge og grublet litt i sengen sin før han sovnet og jeg spurte hva han tenkte på. Han tenkte på mormor og kom plutselig ut med det hele mens han veslevoksent strøk meg på kinnet: Stakkars mamma, for du har ingen mamma mer. Men jeg er glad i mamman din, og mormor var glad i meg. Nå er hun i himmelen, men vi kan ikke fly opp til henne med Spaniaflyet. For hun er bak stjernene og skyene..

Jeg fikk lyst til å gråte av kjærlighet. Barn er fantastiske.

Fine høstbilder fra Morten Holtum i dag. Høst er ikke så verst.

Ha en fin torsdag!