DET PERFEKTE NETTVERK

Helt ny type innlegg i dag. Gjestekåsør faktisk! Arne Berggren, som for tiden er aktuell som manusforfatter for TV-serien Hvaler på TV2, skrev opprinnelig dette kåseriet til kundemagasinet jeg er redaktør for. Men siden kvaliteten her inne med fordel sikkert kan høynes litt, og siden Berggren skrev et utrolig treffende kåseri om sosiale medier som burde treffe de fleste bloggere, måtte jeg pent spørre om jeg kunne publisere kåseriet også her. Enjoy:)

Det er ikke vanskelig å spå den teknologiske utviklingen fremover. Vi vet at det blir stadig mer av det som det er temmelig mye av allerede, vi vet at vi kommer til å bli veldig overrasket og at ting blir helt motsatt av hva vi ville trodd. En spådom man ikke kan bruke til noe som helst, naturligvis. Så hvilke tendenser ser vi? Helt åpenbart at vi blir stadig mer tilgjengelig. De såkalt sosiale nettverk, er den perfekte arena for å stille ut og vise oss frem. Status handlet for bare noen år siden om penger, bil og sånn, men i stadig større grad holder det at du faktisk har en status, og at du aller helst oppdaterer den et par tre ganger i døgnet. Det er egentlig sjarmerende å se hva folk vil by på for å vise seg frem. For ett år siden delte folk erfaringer fra vinkurs, middelhavscruise og barnas sprangridning. Nå går det vel så gjerne i det noen nettopp har tatt ut av stekeovnen, katter som ligger på ryggen og middels fine solnedganger over Hurumlandet. Man kan kanskje si at det estetiske nivået til befolkningen er i fritt fall, men samtidig er rausheten oppadgående. Man trykker "like" og holder tommelen opp for fiskegrateng, at det er kuldegrader på Toten og at Lillebror har meslinger. Man er i det hele tatt positive, selv om det kan være leit å dele sin suicidale tilbøyelighet på nettet og få ti femten tomler i været fra folk man ikke kjenner så altfor godt. "Thorleif tenker at han er stygg og mislykket" - 16 friends like this.

Skal man tro myten om Facebook-gründerne handlet det i begynnelsen om å gjøre dating enklere. Var man single og ute etter dame, skrev man det bare i statusen. Og siden har Facebook fortsatt å senke terskelen for den allmenne omgang mellom menneskene. Det er i grunnen vel så spennende å sitte hjemme og beholde oversikten. Beveger jeg meg ut, kan jeg bruke Gowalla på telefonen og sjekke inn forskjellige steder. Jeg ser at en jeg liker litt nettopp sjekket inn på Litteraturhuset, jeg vet at hun er single og at mora hennes har måttet fjerne den ene nyren og at søsteren hennes er i et komplisert forhold med en fyr som har høyere IQ enn de fleste og noen få autistiske trekk, foretrekker økologisk mat og sier nei til at noen skal legge ned Nasjonalgalleriet. Allerede der har vi mye å snakke om, hun og jeg, og ved hjelp av GPS-en, eventlisten og Places oppdager jeg snart at hun overværer foredraget om Jon Fosse i andre etasje, at hun hadde mensen for en uke siden og skiftet en bro hos en tannlege på Kjelsås som har omtrent 347 av de samme vennene som meg selv.

Men det er fremdeles mye analogt arbeid som gjenstår. For det første må jeg prate, smile og kanskje ha hudkontakt med henne. Det blir litt uforutsigbart. Å kysse på Skype skaper også en viss distanse og griser til skjermen mer enn nødvendig. Men alle mine maskiner søker etter nye applikasjoner hvert tiende minutt. Snart kommer appsene som gjør reell samtale overflødig, ansiktstolkeren og tankeoverføreren med diverse presets og en gedigen iPad-applikasjon som gir deg kontroll over både dine og hennes orgasmer. Trygg sex inne i samme digitale plattform. Og for alt jeg vet, fins hun ikke en gang. Spennende.

-Arne Berggren-