Selvbebreidelse

Jeg mistet Lille w i dag!

Det er helt sant. Midt på Tusenfryd. Selv om det bare var i et ørlite minutt kommer jeg til å ha mareritt i hele natt - bombesikkert!

Så bekymringsløst livet var før. Da var selve symbolet på frykt hårete edderkopper, turbulens i fly og veldig store høyder. Jeg er ikke redd for det lenger. Nå er jeg aller mest redd for en tom vogn, en forlatt liten bamse nedi skinnposen, og en stor fornøyelsespark med millioner av gjemmesteder for bittesmå mennesker. Redd for å noen gang igjen måtte løpe livredd gjennom en slik park med 'worst case scenarioer' bankende i hodet, og  selvbebreidende tanker om at jeg jo vet at jeg ikke må snu ryggen til den lille spilloppmakeren min et sekund surrende rundt...selv ikke for å bare hjelpe tantebarna mine opp i hvert sitt fly et ørlite øyeblikk. Er du liten og rask nok trenger du tydeligvis ikke mer tid for å kunne ta med deg eplebiten din, klatre ut av selen i vognen og fyke ut på nye eventyr. Frykt i helt ny betydning!!

Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg så en bitteliten mann med topplue, ivrig fortelle en nydelig dame som kanskje syntes han var litt vel ung til å være på reise på egenhånd, at berg og dalbanen ved siden av var et tog. Jeg begynte selvfølgelig å gråte:)

Bortsett fra denne åpenbart traumatiske opplevelsen har helgen vært fantastisk. Vi har sovet lenge, spist god mat, nydt, vært på besøk, hatt besøk, sagt pene ting, hørt pene ting, gitt mange klemmer, ledd, shoppet, syklet, sett film, spist enda mer, og kjørt mange mange karuseller!

Og heldigvis ligger Lille w trygt i sengen sin og sover, etter nok en dag med nye eventyr. Jeg skal nok få kjørt meg bra i årene fremover. Heldigvis er det verdt det - hvert eneste sekund:)

❤

Foto: Samntha Lamb