Siste

Dette blir siste Oslo-innlegg fra meg - jeg lover. Men det er så gripende å tusle rundt i Oslos gater for tiden, og etter at jeg leste Idas tekst om klokken i tårnet på Møllergata 19 som trassig tikket videre selv om urskiven var bombet i stykker, kjente jeg meg nødt til å tusle innom Youngstorget for å ta en titt selv i går.

Jeg synes nesten det er rart at ikke klokken er blitt brukt som et symbol i media tidligere, for det å stå midt i mot den på torget under føltes ikke annet enn sterkt. Det føltes sterkt fordi fontenen foran Arbeierpartiets Hus var kantet med blomster, som alt annet i byen. Det føltes sterkt fordi alle flagg var reist på halv stang og fordi så uendelig mange vinduer rundt torget er blåst ut. Det føltes sterkt fordi man ser den utbombede høyblokken rage over seg, og det føles sterkt fordi man ser at klokken midt i mot allikevel tikker trofast videre. Skadeskutt men bestemt på å fortsette. Akkurat som alle menneskene på torget under. De som smiler til hverandre, som nikker. Eller som gutten som gikk bort til en ukjent jente som gråt og tok på skulderen hennes.

Alle sier Oslo aldri kommer til å bli det samme. Hva om noe kan ha blitt bedre?

                        
¨¯`•.¸¸.♥

Kontraster

Dagene er fylt med store kontraster. Med sorg, tomhet og en endeløs uforståelighet, men også med varme, samhørighet og endeløs kjærlighet.

Jeg kjenner jeg trenger å gå videre. Jeg kjenner jeg trenger å rive meg løs fra de triste nyhetsbildene og å ta inn alt det vakre igjen. For det er så mye vakkert rundt oss. Denne sommeren er vakker. Og landet vårt er vakkert. Det har bare ikke vært så lett å legge merke til det de siste dagene. Jeg ser det igjen nå!

For som min nydelige svigerinne Ida skrev i dag:

"For meg er den store klokken i toppen av Møllergata 19 selve symbolet på 22.7.2011: Urskiven er knust, men selve urverket tikker trassig videre. Det samme gjør det lille, store landet vårt."

¨¯`•.¸¸.♥

I mangel av egne ord låner jeg de jeg ikke klarer å sette sammen selv i disse dager:

Først Carsten Bo's sterke ord fra minnehøytideligheten ved den norske ambassade i København, natten mellom den 22. og 23. juli 2011:

HVOR VAR DU DA HIMMEL BLEV TIL HELVED´
OG DØDEN GIK I LAND OG SLOG IHJEL
HVOR VAR DU DA OSLO´S GADER SKÆLVED´
...OG SOMREN SAGDE DEFINITIVT FARVEL

HVOR VAR DU VED ALLERFØRSTE SKUD
HØRTE DU DEN MOR OG FAR DER SKREG
HVOR VAR DU DA BUDSKABET KOM UD
GRÆD DU OGSÅ VEN - DET GJORDE JEG

NU VED VI SELV ET PARADIS KAN BRÆNDE
I DAG ER HELE VERDEN EFTERLADT
I TANKEN ER VI SELV PÅ DØDENS STRANDE
VI DØDE ALLE SAMMEN LIDT I NAT

INTET KAN ERSTATTE DET DE TABTE
INGEN ORD ER DÆKKENDE TIL TRØST
HYLD DEM VED AT HYLDE DET DE SKABTE
SIG DET HØJT MED KLAR OG SIKKER RØST

VI VIL FRED OG VI VIL TOLERENCE
LI´SOM DEM DER IKKE ER HER MER´
MØRKEMÆND MÅ ALDRIG FÅ DÉN CHANCE
AT VI STOPPER - SÅ VI STARTER HÉR

DET´ DET BEDSTE MINDE VI KAN SÆTTE
DET´ DET STØRSTE LØFTE VI KAN GI´
VI VIL ALTID VÆRNE OM DET TÆTTE
FRIHED - FÆLLESSKAB - DEMOKRATI

Carsten Bo - delt med meg av Design A la Camara

Og ikke minst:

"Om én mann kan vise så mye hat,

tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen."

¨¯`•.¸¸.♥

Osl♥

Noen dager har man bare ikke ord.

Jeg tenkte over hvor glad jeg er i byen min da jeg tuslet gjennom dens gater i dag. Jeg jublet da jeg fant drømmeskoene mine på salg på den lille runden min, jeg koste meg da jeg satt meg ned og nøt en kaffe på en av byens mange kaffebarer, jeg sendte en venninne som jobber i VG en varm tanke da jeg passerte bygget der hun jobber, og jeg irriterte meg grenseløst over en treg syklist som syklet midt i veien foran meg da jeg passerte regjeringsbygget. Enkle tanker fra en som er vant til at verden er god. 15 sekunder senere traff lufttrykket bilen min før smellet dundret øredøvende, og Oslo ble forandret for alltid.
Jeg kunne kjøre videre. Så mange andre mennesker fikk ikke den muligheten.. Vår jobb er å sørge for at de ikke døde forgjeves. Jeg vet bare ikke hvordan enda..

Oslo - Du er liten til å være så stor

Missoni og mer ferie

Jeg har siklet på Missonis puter lenge nå, og siden jeg har flottet meg litt i sommer tenkte jeg at det bare var på sin plass at stuen fikk flotte seg litt den og. Herlige lille fargeklatt!

Ellers fortsetter ferien sin glade gang. Det er lovet mye regn fremover, men det gjør ikke noe. Jeg synes denne sommeren har vært fantastisk så langt, så noen innekvelder med stearinlys og film er ikke å forakte det heller.

Selv om det  å fortsette å sitte med bena diglende fra bryggen frister litt..

..eller å gå på oppdagelsesferd på nye steder.

Men solen må jo titte frem til slutt, noe annet ville overraske meg betraktelig!

Jeg har forøvrig kjøpt meg verdens fineste og svaleste kjole fra H&M i dag til 349 kroner. Jeg elsker H&M!

Fredag! Wee! Etter en hvit sunnhetsuke er det lov med rødvin og litt kos i dag. Kjenner jeg elsker fredager også. Og M og William. Og familien min. Og de fine vennene mine. Og sommeren. Og is! Ah, godt å være litt høy på livet en gang i blant:)

Ha en fin helg!

Paradis

Det finnes mange slags paradis. For de fleste dukker kanskje en hvit strand på en sydhavsøy opp i minnet når man hører ordet. Du vet en slik strand der palmene bøyer seg mot havet og der eneste bekymring er å være så maks uheldig å skulle få en kokosnøtt i hodet.

For meg er paradis den svensk-norske skjærgården. Det er å putre rundt med båten og å legge til på en ensom liten strand. Noen finere enn andre. Sist uke fant vi den fineste av dem alle. En liten, kritthvit og finkornet strand på en øy i skjærgården utenfor Grebbbestad i Sverige der svigerfar har sommerhus. Vi spiste reker og drakk hvitvin sammen med gode venner. Vi slo hjul i sanden, tok hundrevis av bilder, gikk tur på klippene, kysset, lo, badet til vi så ut som rosiner og nøt hvert eneste minutt. Ting jeg tipper det er helt typisk å gjøre når man finner sitt paradis..

Glade:)

Sommeren kan få vare så lenge den bare vil!